Kategoriarkiv: Krisepsykologi

Krisepsykologi handler om krisehåndtering ovenfor barn og voksne. Vi ser på intervensjoner i en akutt fase og i perioden etter en ulykke. Hvordan forholder man seg til kriser er tema.

Forfølgelse, voldtekt & overgrep

VoldtektSiri hadde fått en lekkasje på badet og ringte til et rørleggerfirma for bistand. Huset var relativt nytt, så skadene skulle dekkes av utbygger. Det var nå tre dager siden hun hadde ringt inn skaden. Hun begynte å bli utålmodig og vurderte å troppe opp på entreprenørfirmaets kontor, men akkurat da ringer det på døren. Utenfor står en mann i 40-årene og smiler vennlig. Han nikker og spør om han kan komme inn.

 

«Er du rørleggeren,» spør Siri.

 

Mannen nikker på nytt, og Siri flytter seg litt så han får fri passasje inn i leiligheten. Akkurat da oppdager Siri at han ikke har noe verktøy.

 

«Hvor er verktøyet ditt»?
«Det sår i bilen. Jeg skal bare se på skaden før jeg henter det nødvendige utstyret.»

 

Siri lukker døren og de går opp i annen etasje for å inspisere lekkasjen. Siri blir stående i døråpningen mens mannen bøyer seg ned mot gulvet. Plutselig reiser han seg igjen, og det vennlige smilet er borte. Siri rygger bakover, men mannen får tak i henne. Hun skriker, men det nytter ikke. Etter at han har voldtatt henne, setter han seg i en stol og tenner en røyk. Siri er fortsatt i sjokk. Hun ligger på gulvet og gråter stille. Etter en stund reiser mannen seg for å gå på do. I det han snur ryggen til Siri, griper hun klærne sine og lister seg etter ham. Med en rask bevegelse låser hun ham inne på doen før hun styrter ut av leiligheten. Mannen dundrer på døren og roper henne tilbake, men Siri er allerede langt nede i gaten.

 

Selv om Siri ble traumatisert av hendelsen, klarte hun å unnslippe leiligheten i livet uten flere overgrep. Et slags overlevelsesinstinkt overtok styringen og på en «innebygd automatikk» reagerte Siri på den første muligheten hun fikk. Vi har tidligere skrevet flere artikler om angst hvor poenget er at vi gripes av automatiske fryktresponser i situasjoner som egentlig ikke er farlige (Se blant annet Når angst blir et fengsel). I disse artiklene er det snakk om en slags feilplassert fryktrespons, mens i ovenstående fortelling er frykten en hensiktsmessig reaksjon. For Siri ble frykten en drivkraft som slår inn etter det første traume og overvinner sjokket med en reaksjon som sørger for hennes overlevelse.

 

I kjølevannet av et slikt overgrep er det imidlertid sannsynlig at frykten følger voldsofferet videre i livet slik blant annet Jordan beskriver i en bok sammensatt av voldtektsofrenes historier. Uavhengig av voldsnivået i situasjonen, følte ofrene en overveldende frykt for et nytt angrep.

 

Å være alene var en utfordring. Det kunne være vanskelig både hjemme og ute blant folk. Et overraskende overfall virker truende og skremmende på et dypt og rent eksistensielt nivå. Overlevelsesinstinkter overtar styringen og iverksetter en trang til flukt, noe som ofte blir hengende igjen og levner offeret i en tilstand av økt alarmberedskap og skjerpet overvåkenhet på et bakteppe av frykt. I utgangspunktet sørget fryktreaksjonen for overlevelse, men når frykten vedvarer i lang tid etter hendelsen, skaper den en anstrengt og slitsom livsførsel preget av redsel og indre uro.

 

Dette kan sammenlignes med det vi i Norge av og til kaller «Max-Manus syndromet». Max-Manus var en aktiv motstandsmann under 2. verdenskrig og senere hyllet som en krigshelt. Under krigen gjorde han en formidabel innsats i kampen mot nazismen, men da krigen sluttet, fikk han problemer med å tilpasse seg. Alarmberedskap og «kampmodus» var en fordel under krigen, men i fredstid ble det upassende. Det var som om Max-Manus ikke klarte å «skru av» sin vaktsomhet, og levde som om det var krig i fredstid.

 

I boken «Confronting Rape and Sexual Assault» beskriver Odem og Clay-Varmer ettervirkninger av voldtekt. De forteller om en situasjon hvor offeret innser at han eller hun nå besitter kontroll over sin egen kropp, men i fantasien og tankene oppleves det som om kroppen fremdeles kontrolleres av overgriperen. For noen ofre vil livet forandre seg totalt. Gleden ved å lese en bok eller spille et spill overskygges av en underliggende uro som slo rot i kjølevannet av overgrepet. Menn som har opplevd voldtekt beskriver lignende følelser av å miste noe viktig i etterkant av et overgrep.

 

I noen tilfeller oppnår overgriperen en slags nytelse når frykten overmanner offeret. Ved forfølgelser, eller det man kaller «stalking», vil offeret ofte ignorere varseltegnene i starten. Men i det offeret innser at det blir forfulgt, at det er noen som overvåker dem og følger hver bevegelse, er det sannsynlig at frykten setter inn med full styrke. Når mennesker blir oppmerksomme på at de blir observert, men ikke ser observatøren, utvikler det seg en helt spesiell fryktsomhet hos den forfulgte. I et slikt forhold oppstår det en form for disharmoni. Å bli observert foranstalter en slags kronisk frykt og en indre usikkerhet. Det blir en ujevn maktbalanse som kan gi den observerte en følelse av å være underkastet en ”usynlig” trussel. I verste fall får denne følelsen paranoide kvaliteter hvor man føler seg avkledd og overvåket over alt. Denne typen frykt er det ikke så lett å løpe i fra. Det fungerer som en snikende trussel som kan skjule seg hvor som helst og over alt.

 

Meloy (2001, s. 64) snakker om ”stalkerens” mentale profil, men det er vanskelig å si noe allmenngyldig om forfølgerens psykologi. Forfølgelser forekommer i mange varianter. Noen ”stalkere” er besatt av offeret, noe er psykotiske eller grensepsykotiske, noe har aggressive og antisosiale tilbøyeligheter, og når det er snakk om forfølgelser av denne typen, dreier det som ofte om følelsesmessige forstyrrelser. Stalking kan starte som uskyldige samtaler og e-poster, og i noen tilfeller eskalerer det og ender i tragedier som overgrep og drap. Noen stalkere driftes også av et slags hevnmotiv. Det kan være i etterkant av et kjæresteforhold hvor den ene parten fikk en følelse av å miste noe av seg selv eller sin egen verdi ved bruddet. Et ønske om å vinne tilbake kjæresten (og sin egen verdi), eller et ønske om hevn etter noe som opplevdes som krenkende, kan utvikle seg i besettende retninger.

 

Dessverre er det slik at offer for forfølgelse ikke alltid lytter til sine fryktsomme instinkter. Ofte ignorerer de tegn på forfølgelse, tyr til bortforklaringer eller undervurderer situasjonen. Det kan være svært ubehagelig og skremmende å erkjenne at en ekskjæreste eller tidligere ektefelle har slike trakasserende tilbøyeligheter. På sett og vis kan det være helt på tvers av offerets ”følelsesmessige rammeverk”, og dermed vanskelig å ta innover seg og erkjenne. Det gjør at offeret ofte undervurderer faren i starten, og det kan bety at de vil håndtere situasjonen på egenhånd uten hjelp. Weiner og Craighead poengterer at stalkere ofte utviser et ganske bestemt mønster som kan virke ufarlig i starten, men som raskt kan endre karakter og eskalerer til farlige nivåer.

 

Forfølgeren eller overgriperen kan bli anmeldt og arrestert. Det finnes voldsalarmer og andre tiltak som skal sørge for at ofrene kan leve videre på en grei måte, men dessverre er det ikke alltid så lett. Voldtekt eller andre typer overgrep er en grov krenkelse av grenser, og det plasserer offeret i en forferdelig hjelpeløs posisjon. Det skaker ved menneskets grunnleggende følelse av trygghet, som om selve fundamentet slår sprekker, og følelsen av utrygghet og frykt kan legge seg som en tung sky over offerets liv.

 

Frykt krever mye av vår mentale energi, og det går på bekostning av en fri og avslappet livsførsel. Offer for forfølgelse og overgrep risikerer å miste denne selvfølgelige frihet i flere år. Mange går rundt med en konstant alarmberedskap selv om det vet at overgriperen sitter i fengsel eller at de reelt sett er utenfor fare. Kronisk frykt og angst er en tilstand som virkelig kan ødelegge livet, og derfor er ettervirkningene av et overgrep kanskje vel så katastrofale som selve traumet.

 

Frykt har med andre ord mange ansikter. Det er en følelse som kan anspore oss til umiddelbar handling i overlevelsens tjeneste, men store traumer kan kronifisere fryktreaksjonen på en måte som hindrer videre livsførsel.

 

I dag er man blitt stadig flinkere i behandlingen av traumer, og det er heldigvis mulig å få hjelp. Å møte livet med mistillit og frykt skaper stor slitasje både fysisk og psykisk. Det er derfor uhyre viktig å bearbeide traumatiske opplevelser på en måte som hindrer at traumet får grep om resten av livet. Ofte handler det om å integrere og plassere den traumatiske opplevelsen på en sammenhengende måte i fortellingen om vårt liv. På den måten kan man forstå og gradvis få kontroll på reaksjoner man kan oppleve i ettertid. Plutselig angst, mareritt, uro eller andre symptomer får et ansikt dersom det kan relateres til en bestemt hendelse. På den måten kan vi «avkode» våre reaksjoner slik at vi gjenvinner en slags oversikt og forståelse av oss selv i møte med livet.

 

Kilder

 

Meloy, J. Reid (2001). The Psychology of Stalking. Academic Press.

Odem, Mary E. & Clay-Warmer, Jody (1998). Confronting Rape and Sexual Assault. Rowman & Littlefield.

Weiner, Irving B. & Craighead, Edward (2010). The Corsini Encyclopedia of Psychology. John Wiley & Sons.

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Krise, sorg & psykisk sammenbrudd

krise psykisk sammenbruddHva er galskap? Hva skjer når man går fra vettet eller mister forstanden? Gjennom galskapens historie er den syke beskrevet som en primitiv, uintelligent villmann, eller som besatt av demoner, eller likefrem som et barn eller en søvngjenger med kronisk tilflukt i drømmeverden. I tradisjonell forstand er det psykose eller schizofreni man forbinder med galskap, men dette fenomenet opptrer ved svært ulike anledninger. Felles for de mer eller mindre vedvarende oppfattelser av sinnssykdom, er at den syke mangler fornuften i en tilstand som involverer nedgang, eller rett og slett bortgang, av de rasjonelle faktorers innflytelse på den menneskelige fremferd og opplevelse (Sass, 1994, p. 1).

 

I denne artikkelen skal vi se på mennesker som opplever store og plutselige omveltninger i livet. Noen takler ikke livets plutselige krumspring, mens andre kommer seg gjennom krise og sorg på en styrket måte. Hva er egentlig forskjellen på disse menneskene?

 

 

The Insanity File: Mary Todd Lincoln – USAs førstedame

 

Vi skal begynne med en kjent personlighet fra USA, nemlig Mary Todd Lincoln. Hun ble født 13. desember 1818 og døde 16. juli 1882. Hun var gift med Abraham Lincoln, og var USAs førstedame fra 1861 til Lincolns attentat i 1865. Mary Todd gikk ved velrenommerte skoler, snakket fransk flytende, og studerte dans, drama og musikk. Hun hadde alltid en morsomhet på lur, og en livlig personlighet gjorde henne vissnok ganske populær. Det nevnes også at hun hadde et eksplosivt temperament, var kranglete av natur, og var mentalt ustabil i perioder. Noen historikere og psykologer har foreslått at hun led av schizofreni, men denne diagnosen eksisterte ikke på hennes tid. (Det var Eugen Bleuler som i 1911 endret sykdomsbetegnelsen fra dementia praecox til schizofreni. (Olsen & Køppe, 1983, p. 245)).

 

Å diagnostisere mennesker etter deres død, er heller ingen god skikk, og slike diagnoser blir sjelden særlig valide. Dog vet man at Mary Todd hadde store problemer, og muligens kom de psykiske plagene som en reaksjon på plutselig velstand, mange dødsfall i nær familie i kombinasjon med hennes temperament og psykologiske disposisjoner. Mary Todd ble gift i 1842 med Abraham Lincoln, som på den tiden var advokat i Springfield i Illinois. Mary og Abraham fikk flere sønner, men bare Robert Todd Lincoln nådde voksen alder. Det fortelles at Mary Todd fikk et anstrengt forhold til sin sønn etter at han fikk henne innlagt på psykiatrisk avdeling etter en lengre ustabil periode.

 

Mennesker kan ”miste forstanden” eller ”gå fra vettet” som følge av plutselig sjokk. Hvordan symptomene utarter seg, er veldig forskjellig fra person til person. I boken The Insanity File: The Case of Mary Todd Lincoln beskriver Neely og Murtry (1993) hvordan fru Lincoln utvikler ulike vrangforestillinger og manier etter at hennes mann ble myrdet. Tidligere hadde hun mistet to av sine barn, og deretter dør hennes mann, presidenten, ved et attentat i 1865. Siden mister hun ennå en sønn, og det er ikke fritt for at livet viser henne mye tragedie og motbør. I følge Neely og Murtry utviklet Mary Todd mye engstelse i kjølevannet av alle dødsfallene. Blant annet ble hun svært bekymret for sin gjenlevende sønn. Boken gir en detaljert beskrivelse av Mary Todds mentale tilstand og hvordan hun gradvis ble skjørere. Lenge før hennes mann døde, viste hun imidlertid tydelig tegn på mental svekkelse. Spørsmålet er hva som ligger til grunn for denne utvikling.

 

Neely og Murtry nevner en rekke faktorer. Muligens var Mary Todd født med noen ”psykologiske disposisjoner” som gjorde henne sårbar. Muligens finnes det episoder og traumer fra oppveksten som kan ha vært utslagsgivende i noen grad. En annen faktor som nevnes i boken er plutselig tilgang på mye penger. Da hennes mann kom til makten, endres familiens økonomiske situasjon seg betraktelig. Familiens status og livssituasjon gjennomgikk selvfølgelig også en dramatisk omveltning. Det fortelles at Mary Todd begynte å handle på en ganske ukritisk måte. Blant annet kjøpte hun åttifire par silkehansker, overdådige draperier og møbler, og dette på et tidspunkt da landet var rammet av økonomisk nød og krise. Det antydes at hun fant trøst fra ensomhet og sorg ved å handle på grensen til det vanvittige. Hennes mann fikk selvfølgelig en ganske stram timeplan å forholde seg til, og kombinasjonen av høyt arbeidspress og mye ansvar gikk også ut over familielivet.

 
Senere utviklet Mary Todd både vrangforestillinger og mer eller mindre hallusinatoriske opplevelser. Hun hørte stemmer, påstod at hun var i livsfare og skulle likvideres, og hun fryktet hele tiden overdrevent mye for sin gjenlevende sønn som på den tiden var både vellykket og ved god helse. På et tidspunkt mente hun at det var hennes egen sønn som hadde planer om å ta henne av dage. Hun vekslet mellom å bruke masse penger og iverksette desperate sparetiltak. Hun gjemte unna penger fra mulige «banditter» ved å sy inn store sømmer i kanten på kjolen. Det ble klart for hennes nærmeste at hun var i ferd med å ”miste seg selv”.

 

Mary Todd sin skjebne er tragisk, men hun er ikke alene. Det finnes mange eksempler på at tilsynelatende vellykkede mennesker utvikler psykiske problemer. Mange kjente personligheter har gått under på egen suksess og medias konstante oppsyn.

 

 

Nybakt kjendis og skandalepressen

 

Media rapporterer til stadighet om unge stjerner og hvordan deres tidlige berømmelse fører til forfall og tap av herredømme over egen situasjon. Den konstante oppmerksomheten, behovet for å være i offentlighetens søkelys og de mangfoldige reportasjene som berører alle sider av en persons liv, er på samme tid vanedannende og stressende. Gjennom publisitet og berømmelse kreves det at de unge stjernene fungerer som forbilder eller ikoner for andre unge mennesker, og det plasserer de unge berømthetene på en vaklende pidestall. Det er en vanskelig og krevende posisjon, og den minste feil kan føre til et kraftig fall. Overgangen fra anonym til berømt kan være stor. Rampelyset kan gi en følelse av lykksalighet og anerkjennelse, men den representerer også i mange sammenhenger et stort sjokk for et ungt sinn. Dersom man kombinerer dette med rusmidler med bevissthetsforandrende egenskaper, stoffer som endrer vår følelse for virkeligheten og forkludrer vår dømmekraft, risikerer man at oppmerksomheten og berømmelsen blir et alvorlig villspor.

 

 

Livskriser og religion

 

Hvordan håndterer man egentlig de sjokkene som livet av og til byr på? Ved hjelp av religion og filosofi kan man finne fortrøstning i tro, håp og spiritualitet. Mange store visdomstradisjoner lærer oss at svaret finnes på innsiden. Det er i oss selv vi kan finne ro og balanse. Det nytter sjelden å lete på utsiden. Dessverre er det slik at et plaget sinn blir mindre og mindre i stand til å stole på seg selv. Derfor kommer det til å søke alternativer utenfor seg selv. Når man jakter på indre ro utenfor seg selv, kan man i forhold til det religiøse raskt henfalle til ekstreme religiøse ritualer. Noen er villige til å gi avkall på sitt normale liv, sin alminnelige dømmekraft, eget ansvar og de hverdagslige rutiner for å tilfredsstille en usynlig Guddommelighet. I slike tilfeller kan de religiøse visdomstradisjonene bli forkrøplet av menneskets angst på en måte som avstedkommer rigide ideer og ritualer som grenser opp mot en fundamentalistisk holdning og sterk motstand mot mennesker av annen tro. Sannsynligvis er dette mye av kjernen i fundamentalistiske trosretninger og krigerske livssyn.

 

 

Å miste et barn

 

Deborah opplever at hennes to år gamle sønn glipper ut av hennes armer og løper ut i veien. Deborah skriker opp og løper etter, men det er for sent. En bil kommer i høy hastighet, og sønnen hennes dør momentant. Moren faller om på veien foran et makabert syn. Etter denne hendelsen mistet hun seg selv. Hun ble innesluttet, taus og apatisk. Legene og psykologene forklarer at hun har falt tilbake til et barnaktig stadium hvor hun ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv. Hun vasker seg ikke, spiser ikke og trenger total omsorg og pleie. Deborah forble i denne tilstanden gjennom resten av livet.

Lisbeth mistet også sitt barn, men under andre omstendigheter. Hun fødte en liten jente, men på grunn av store skader var det sannsynlig at barnet ikke kom til å overleve mer enn et halvt års tid. Hun pleiet sin datter, vel vitende om at barnet ikke kom til å leve opp. Hun gråt hver kveld i fortvilelse, men når slutten kom, aksepterte hun skjebnen og fant ro. Hun fortsatte sitt liv, og to år senere ble hun mor til to velskapte tvillinger. Hun bar på minnet etter sin avdøde datter, men kom tilbake til normaltilstand og gjenvant livet.

 

 

Miste jobben og miste status

 

Martin jobbet i et IT-selskap. Han hadde steget i gradene, og var nå en respektert direktør med ansvar for produksjon og kvalitetssikring. Da han kom til kontoret en morgen, oppdaget han at døren er stengt. Det var skattemyndighetene som hadde stengt av kontoret for å gjøre en del undersøkelser. Da Martin kom, ble han geleidet inn på et annet kontor. Her ble han avhørt hele dagen. Hundrevis av spørsmål skulle besvares. Han fikk ikke lov til å ta en eneste telefon, og han ble fulgt av en vakt hver gang han måtte på do. På slutten av intervjuet var Martin sunket sammen. Han skalv i det ene benet og var hvit i ansiktet. Han visste ingenting om misligheter som var begått av konsernledelsen, og han visste enda mindre om at ledelsen hadde plassert skylden på ham. Han hadde blant annet skrevet under på et dokument, helt uvitende om at den signaturen kunne plassere ham i et forferdelig uføre.

 

Flere runder med avhør skapte stadig mer forvirring i Martin. På tross av kaoset, ble det klart for ham at hans raske avansement i selskapet kom som en følge av hans blinde lojalitet og trofastheten mot konsernledelsens vilje. Dette var hans store ulykke.

 

Etter en uke fikk han endelig lov til å møte sin familie igjen. Han gråt bittert når han fortalte dem om hva som hadde skjedd. Han hadde stolt ukritisk på sine ledere, og de hadde nå plassert skylden for stor økonomisk misligholdelse på ham.

 

Hans kone og barn stirret hjelpeløst på Martin mens han fortalte hvordan han implisitt hadde blitt medskyldig i ledernes lyssky bedrifter. Martin ble sittende i fengsel i over ett år før han fikk lov til å reise hjem til sin familie. Da han kom hjem fikk han vite at familien hadde flyttet til et mindre hus. De hadde ikke hatt råd til å beholde det gamle huset. Hans kone hadde begynt å jobbe langt over 100 % for å få endende til å møtes. Barna var tatt ut av alle fritidsaktiviteter som kostet penger. Heldigvis hadde Martin støtte i sin familie. De klandret ham ikke for det som var skjedd. Martin forsøkte å finne seg en ny jobb så fort som mulig. Han ble ansatt i et mindre firma, men mistet denne jobben ved utløp av en prøveperioden. For Martin var det vanskelig å innfinne seg i en jobb med ”lavere status” som betalte under halvparten av den inntekten han hadde hatt i sin tidligere jobb. Martin sin misnøye kom tydelig frem i jobbsammenheng. Da prøveperioden nærmet seg slutten, fikk han beskjed om at han var uønsket. Han hadde snakket for mye og jobbet for lite, ble han forklart i en medarbeidersamtale. Dessuten hadde han snakket nedsettende om ledelsen i firmaet, og som nyansatt kunne han umulig vite nok om ledelsen til å fremsette slike påstander.

 

Martin begynte å sove – mye. I begynnelsen ble hans kone oppgitt, men bestemte seg for å la ham være. Når han sov kontinuerlig i tre dager, konsulterte de fastlegen. Konklusjonen var at Martin led av depresjon. Tilstanden hans ble stadig verre. Han sov mye, spiste overdrevent mye og gråt mye. Han ønsket ikke å leve, følte seg elendig, og han kunne se den finansielle belastningen han var årsaken til i familien. Innerst inne ønsket han å avhjelpe den vanskelige situasjonen, men følelsen av maktesløshet slo ham helt ut. Apatisk, full av skyld, alltid sliten og dypt deprimert beskriver Martins ulykksalige tilstand.

 
Sjokket over å bli anmeldt, fengslet, senere miste jobben, tap av sosial status og en stor livstilsendring som følge av langt lavere inntekt, ble simpelthen for mye for Martin. Familien hans overlevde på en form for intern styrke. De evnet å tilpasse seg den store omstillingen, men Martin mistet grepet. Depresjonen ble dypere, og til sist hadde han nesten ingen vilje eller følelsesmessig tilknytning til livet. Alt var mørkt og håpløst. Sjokket ble for stort. Krisen var for omfattende, så han resignerer.

 

Hvem ”overlever” motgang?

 

Dette spørsmålet er det nesten umulig å svare på. Som tidligere nevnt er det uhyre mange faktorer som spiller inn. I hvilken grad man var forberedt på krisen er avgjørende. Deborah hadde ikke tid til å stålsette seg i forhold til tapet av sønnen, men det hadde Lisbeth. Hvordan man i utgangspunktet er skrudd sammen rent psykologisk sett spiller også en rolle, og ikke minst hvor mye støtte man har i familie og venner. Her er det vanskelig å være mer spesifikk, men kan man likevel si noe generelt om hva som kjennetegner familier og personer som overlever kriser, til forskjell fra de som går til grunne? 

 

Dersom vi vender oss til østlige visdomstradisjoner vil de si at omfanget av vår personlige identifikasjon med våre suksesser og fiaskoer er direkte relatert til omfanget av sjokket vi opplever i forhold til krise og plutselige tap. Martin la mye av sin identitet i jobben. Høy status, god lønn, og dermed god forsørgelsesevne, var mye av bærebjelken i Martins selvfølelse og identitet. Når dette rives bort, samtidig som han forstår hvordan ledelsen i konsernet har sveket ham, ser at familien rammes hardt og siden innser at han ikke evner å holde på en ny jobb, virker konsekvensene så altomfattende på Martin at han ikke klarer å reorganisere seg selv. Han makter ikke å finne veien tilbake til livet fordi han opplever at «grunnmuren er sprukket», og han finner ikke krefter nok til å reparere denne. Han hentet mye av sin egenverdi gjennom jobben, og uten jobben blir følelsen av å være inkompetent og udugelig for tung å bære.

 

Mennesker har et psykologisk forsvarsverk som forsvarer oss mot følelser som virker for belastende. Plutselig tapet av et barn, en kjæreste, status, jobb, penger eller andre ting som veier tungt i vårt daglige liv, medfører ofte emosjonelle belastninger som psyken skåner oss fra ved å skape en distanse til de overveldende følelsene. I verste fall reagerer vi med en form for dissosiasjon. Det er en rekke fenomener og symptombilder som dekkes av begrepet dissosiasjon. Felles er en endret bevissthetstilstand som påvirker en persons hukommelse, oppmerksomhet eller identitetsopplevelse (Kihlstrom, 2005). En overordnet beskrivelse er at dissosiasjon er det motsatte av assosiasjon, en manglende integrering av elementer i bevisstheten som vanligvis tas for gitt. Ved store kriser må psyken rett og slett skape en avstand til virkeligheten og den emosjonelle belastningen, noe som forstyrrer en opplevelse av sammenheng, kontroll og forutsigbarhet i livet. Noen ganger varer dette kun kort tid, mens andre ganger er forstyrrelsen så stor at personen ikke makter å gjenskape en meningsfull sammenheng i livet. I slike tilfeller ser vi langvarige psykiske problemer i etterkant av krisen.

 

I en slik sammenheng er det de menneskene som i størst mulig grad tåler, forstår og aksepterer sine følelser. Det er de menneskene som har rom til å reflektere over det som er smertefullt som kommer best ut av krisesituasjoner. Innenfor psykologi er det en egen tradisjon og behandlingsmetode som nettopp handler om å oppøve evnen til å tåle, forstå, bruke og uttrykke sine følelser og sitt psykologiske ubehag på en adekvat måte. De som ikke har nok rom i seg selv til å håndtere slikt følelsesmessig ubehag, avhjelpes av de psykiske forsvarsmekanismene, noe som kan føre til en midlertidig sjelfred, men ofte ender med psykiske problemer.

 

Sully (2000) forklarer sjokk som en forlengelse eller forsterkning av overraskelse eller undring. Når en hendelse oppstår, tar det litt tid før vi begriper den, og i kjølevannet av vår forståelse kommer eventuelt overraskelsen. Ved tilfeller av svært ubehagelige hendelser transformeres overraskelsen raskt om til frykt og sjokk. I møte med død, tap og krise skakes vi i dypet av vår eksistens, og livet viser oss vår ”litenhet”. Psyken forsøker å hjelpe oss gjennom slike situasjoner ved å skape avstand til situasjonen og følelsene, men ikke uten store omkostninger. Vi kan ende opp i et slags psykisk kaos, og hvorvidt vi klarer å rydde opp, handler om vår iboende trygghet og mentale balanse. I hvor stor grad er vår trygghet, identitet og sikkerhet forankret utenfor oss selv? Dersom vi hviler mye av vår trygghet og selvfølelse utenfor oss selv, og vi mister dette utenforliggende ankerfestet, kan vi oppleve store problemer. Dermed kan man si at psykisk sunnhet ofte handler om å være forankret i seg selv. Og jo mer vi klarer dette, desto større sjanse er det for å overleve de krisene som livet av og til sender i vår retning.

 

 

Kilder

 

Kihlstrom, J. F. (2005). Dissociative disorders. Annual Review of Clinical Psychology, 1, 227-53.

Neely, Mark E. and McMurtry, Gerald R. (1993). The Insanity File: The Case of Mary Todd Lincoln. SIU Press.

Olsen, Ole Andkjær, Køppe, Simo (1983): Freuds psykoanalyse. Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag A/S, København. 

Sass, Louis A. (1994): Madness and modernism : insanity in the light of modern art, literature and thought. Harvard Uiversity Press, USA.

Talcott, S.H. (2010). Mental Diseases and their Modern Treatment. BiblioLife, LLC

Sully, James (2000). The Human Mind: A Textbook of Psychology.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Kan religiøse grupper mislede mennesker i krise?

Eksistensialisme og kriseMange mennesker opplever livskriser der tilværelsen blir snudd på hodet og livslysten forsvinner. Disse krisene kan være forårsaket av mange ulike faktorer, men fellesnevneren er at individet mister livsmeningen, livsmålene og livsverdiene. I slike katastrofale perioder kan det kriserammede individet føle seg alene og ensomt, hvorpå det er fare for at vedkommende tyr til uheldige virkemidler for å komme seg bort fra smerten og usikkerheten. I de vanligste tilfellene er alkohol og rusmidler et slikt virkemiddel. Bedøvende substanser er ofte en midlertidig og svært uheldig løsning på livskriser.

 

Fokuset i denne artikkelen er imidlertid på hvordan religiøse grupper kan fange opp og mislede mennesker i krise. Noen ganger kan påvirkningen være positiv, men mange ganger kan det bli direkte fatalt for den kriserammede. Spørsmålet er om det er forsvarlig og etisk riktig å introdusere èn Gud eller et religiøst system ovenfor individer som befinner seg i krise og emosjonell ubalanse. Kanskje individet først og fremst trenger medfølelse og støtte i en vanskelig situasjon. Ulike religiøse retninger kan eventuelt presentere seg senere i prosessen, på et tidspunkt hvor individet ikke befinner seg i emosjonelt kaos og dermed står bedre rustet til en selvstendig og reflektert vurdering av det religiøse tilbudet. I krise kan individet ofte handle i strid med egne grunnleggende verdier. De befinner seg ofte i en desperat posisjon hvor de elementene som før var meningsbærende, enten har forsvunnet eller smuldret hen. I kriser står man som regel litt på ”kanten av livet” med en følelse av ensomhet og mangel på mening og sammenheng. Tilværelsen virker med ett kald og fremmed, og dermed er man ofte blendet og ukritisk når det gjelder å finne nye holdepunkter. Spørsmålet er da om enkelte religiøse grupperinger kan dra veksel på situasjonen og mislede mennesker i kriser. Jeg skal ikke gå dypere inn på den enkelte religion, men tilnærme meg problemstillingen fra et eksistensielt psykologisk ståsted som hevder at mennesket selv er den virkelige skaperkraften bak sitt liv i ly av sin egen meningsskapelse.

 

 

Meningen med livet

 

Hva er meningen med livet? Hvordan kan jeg føre et rettskaffent liv? Hvordan kan jeg fremstå som et godt eksempel for kommende generasjoner? Hva er mitt kall? Dette er bare noen av de mange spørsmålene mennesket har stilt seg selv siden tidenes morgen. Før i tiden var det enklere å få svar siden alt var tradisjonsbestemt og hvert enkelt fikk veiledning om hva det dreide seg om. Ofte var det presten, naboene eller familien som fortalte individet hvordan det skulle komme seg gjennom en krise. Kulturelle og familiære betingelser bestemte individets plass i tilværelsen. Valgene var langt færre i en førmoderne tid, og dermed trengte ikke enkeltmennesket å foreta like mange livspolitiske beslutninger som det moderne og ikke minst postmoderne menesket. Situasjonen i dag er altså veldig annerledes. Mennesket fødes på sett og vis inn i et meningstomrom, hvorpå de er ”dømt” til å finne sin egen mening med tilværelsen (Jacobsen, 1998). Jeg vil kort nevne noen eksistensielle tenkere som nettopp snakker om meningskonstruksjon og fravær av mening.

 

Albert Camus (1913-1960) var forfatter og filosof med hovedinteresse for menneskets eksistensielle vilkår under ”total frihet”, altså en slags postmoderne situasjon hvor mennesket ikke lenger er bundet til sin medfødte sosiale status eller sosiokulturelle føring i samme grad som før. I Sisyfos-myten (denne utg.1992) tegner Camus sitt bilde av vår eksistens og den absurde opplevelsen når livets store fortellinger frarøves sin gyldighet. Myten omhandler Sisyfos som dytter en stien opp på toppen av et fjell hvorpå den alltid ruller ned igjen. Camus forklarer at myten er tragisk fordi Sisyfos er skremmende klar over sitt forehavendes totale meningsløshet. Tidligere hvilte mennesket i troen på ideologier som rotfestet deres aktiviteter i en meningsfull kontekst. I følge Camus kan vi kanskje si at livslede er mangel på mytologi. Moderne tid har belyst, avklart, avslørt, demystifisert, desillusjonert, konstatert og demytologisert den menneskelige situasjon. I vitenskapens navn er mennesket og verden plukket fra hverandre. Psykoanalyse og sosiologi har lagt frem dystre rapporter som lodder den uutgrunnelige, ubevisste dybde i vår mangel på kontroll over egen situasjon. Vi blir stående alene med ansvar for å skape mening, og dette er på sett og vis hovedkrisen til det postmoderne eller moderne mennesket. I hverdagen er det kanskje få som fornemmer denne underliggende eksistensielle byrden vi har tatt på oss når de store fortellingene og dannelsesideologiene er dementert. Vi kan ikke lenger forstå oss selv ut i fra en ramme som er gitt på forhånd. Dermed må vi skape vårt liv selv. Når vi i dagligdagen ikke tenker over dette, går det som regel greit for de fleste, og man lager sine livsprosjekter og investerer mening i alt fra barn, jobb, hobby og karriere. Men i det øyeblikket vi støter på en stor livskrisen, merker vi kanskje nettopp den meningsløsheten som blant andre Camus snakker om.

 

Jean-Paul Sartre (1905-1980) var en fransk filosof og forfatter som også hadde et skarpt øye for eksistensialisme og menneskets grunnleggende livsvilkår. For Sartre er det i første rekke verden som representerer det absurde, fordi den ikke gir noe fornuftig svar på vårt påståtte krav om at den må være meningsfull, verdifull og rettferdig. Det absurde oppstår mellom viljen og verden, noe som i hans debutroman Kvalmen fører til viljens sammenbrudd (Claussen, 1990, p. 153) Som filosofisk verk handler Kvalmen om et menneske som blir fullstendig fremmed for seg selv. Det handler kort sagt om den oppdagelsen som først blir mulig gjennom oppdagelsen av den rene (og dermed tomme) eksistensen. For mannen i gata ligger dette som regel i bakgrunnen av vår oppmerksomhet, og gjør seg sjeldent gjeldende i sin fulle styrke før vi opplever en virkelig krise. Først da ser vi eksistensen i hvitøyet og oppdager at vi står ansvarlig for å skape vårt eget liv og kan farge tilværelsen med mening. Erkjennelsen rammer oss altså ofte i en krisesituasjon, og ansvaret kan veie fryktelig tungt på individets skulder, og dermed skylder følelsen av oppgivelse og meningsløshet inn med full styrke. I denne situasjonen er mennesket virkelig nedtrykt, og dermed sårbart for påvirkninger utenfra.

 

Dersom ikke Gud, kapitalisme, kommunisme, speideren, fotball, litteratur, familie eller lignende er nok for å befeste livet med retning og betydning, nærmer vi oss en dyp erkjennelse av vårt eget meningsskapende ansvar. Dersom vi plutselig merker at et meningsfullt liv avhenger av vår egen iherdige investering, at livet ikke bebor noen ferdiglaget og forhåndsbestemt mening, kan vi lett komme til å føle oss små, ensomme og maktesløse. Det er ofte en variant av denne erkjennelsen som påtvinges mennesket i livskrise. Spørmsålet er dernest hvordan vi skaper betydning og fyller livet med den tiltrengte meningen som skal til for å gløde og leve godt.

 

 

Å skape mening i livet

 

Når man prøver å finne betydningen eller mening i noe, forsøker man som regel å se etter sammenhenger eller mønstrene. Dermed kan man forstå meningen med livet i den forstand at man oppdager sammenhengene og formålet med sine aktiviteter. Livsmening er det innholdet man fyller sitt liv med, mens livsmål er det personen streber etter og prøver å oppnå. Livets mål og mening velges i en samklang med livsverdiene. Sistnevnte er en persons grunnleggende oppfatning om hva som anses som et godt eller dårlig liv (Jacobsen, 1998). Ifølge den østerriske eksistensialistiske psykiateren Viktor Frankl, er menneskets primære drivkraft streben etter å finne meningen med livet. Han mener at den menneskelige bevissthet aldri er fullt ut formet av omgivelsene, men faktisk er en instans som til en viss grad er avhengig av å forme seg selv.

 

”Et menneskelig vesen er ikke en ting blant andre ting; ting determinerer hverandre, men mennesket er dypest sett selv-determinerende. Hva det blir – innenfor anleggenes og omgivelsenes grenser – har det selv gjort seg til” (Jacobsen, 1998 s. ).

 

Dermed kan vi forstå det dit hen at Frankl mener at mennesket fullbyrder sin eksistens ved verdirealisering. Når man lever, oppfyller man en livsmening, og når man kjemper for et mål så virkeliggjøres verdien. Siden mennesket er selv-determinerende og alene i kampen om sin signifikans, kan andre mennesker ifølge Frankl ikke fylle dette meningsmessige tomrommet. En vennesamtale kan kanskje virke forløsende for en liten stund, men helheten hos den kriserammede blir like tom. Han implementerer begrepet livsoppgave som alle mennesker innehar. Grovt sett handler det om at vår egentlige oppgave i liver er å skape eller finne mening. Når mennesker er i krise, er problemet ofte at meningsgrunnlaget forsvinner og den vanskelige situasjonen gjør at det er vanskelig å etablere nok mental styrke til å finne nye mål og ny mening. Man kan få støtte av andre, men det vil som sagt ikke være nok til å gjenskape en sammenheng og meningsfylde i livet til den kriserammede. Dermed råder han den hjelpende parten til å si:

 

”Du kan ikke spørre hva meningen med livet er. Det er et meningsløst spørsmål å stille. Den som virkelig stiller dette spørsmålet, er livet selv. Du skal svare på spørsmålet. Du svarer med å ta ansvar for livet ditt. Og du svarer ikke med ord, men med å handle” (Jacobsen, 1998).

 

Hvis den rammede har problemer med å finne meningen, skal dette respekteres. Man kan ikke bringe frem for bevisstheten det man ikke tror at man er i besittelse av. Når mennesket gradvis finner tilbake til meningen, så vil det sakte men sikkert oppdage sammenhenger og mønstre i krisen som er springbrettet til et nytt eksistensielt fundament.

 

I følge Sartre er vi dømt til å skape våre egne liv, vi må selv skape mening, og gjennom det får vi en opplevelse av frihet. Dersom vi i motsatt fall ”flykter” fra livet og lever på løgner, enten de er kollektive eller private, så lever vi i det han kaller ”dårlig tro”. Dette er nok en versjon av den samme fortellingen. Vi må våge å møte oss selv på godt og vondt, og det er en bevisstgjørelse av de underliggende og konfliktfulle drivkreftene i oss selv som er nøkkelen til frihet. I psykoterapien blir bevisstheten på sett og vis en slags heltemodig aktør som har mulighet til å vinne et liv, som er fortapt i angst og uro, tilbake til friheten og vitaliteten. Dersom man i motsatt fall blir utsatt for andres ideologier eller livsorienteringer når man befinner seg i krise, er det stor sannsynlighet for at vedkommende kjøper budskapet. Det er stor sannsynlighet for at vi tar det første og beste når vi har mistet oss selv eller vårt meningsgrunnlag. Resultatet er at man overtar et annet livssyn i en vanskelig livssituasjon, og deretter ender opp i det Sartre kaller ”dårlig tro”. Man lever på sett og vis på mening som betinges utenfra, og ikke på et meningsgrunnlag man finner i seg selv. Derfor er psykoterapeuter hele tiden opptatt av å være forsiktige med å ytre verdiladede meninger ovenfor pasienter i krise. Terapien blir et ”dårlig” prosjekt dersom terapeuten overleverer sin egen livsfilosofi til pasienten som nettopp mangler en meningsbærende livsfilosofi. I slike tilfeller henføres pasienten til bedring på premisser som kan slå uheldig ut på lengre sikt. Det er derfor farlig med terapeuter som tror de vet alt eller har de rette svarene, og på tilsvarende måte er det farlig med vekkelsespredikanter eller mennesker som selger livssyn til personer i krise.

 

 

Krisen som renselse og aksjonspotensiale 

 

I de forrige avsnittene leste vi om den kriserammede som mister livsmeningen og på den måten blir en slags vandrer i tomhetens meridian. Krisen har skaket ved de eksistensielle grunnvilkårene ved livet og berørt svært grunnleggende følelser i forhold til død, meningsløshet eller ensomhet. Man kan ha mistet en ektefelle, fått en livstruende sykdom eller opplevd væpnet ran. Ordet krise kan spores tilbake til gresk og sanskrit og har to betydninger: (1) krise som renselse og (2) krise som avgjørelse.

 

Innen eksistensiell psykologi anses kriser som en del av livet, og mennesker som ikke har anelse om hva en krise er, vil mangle en dimensjon i livet (Jacobsen, 1998). I følge Sartre vil de sannsynligvis leve sitt liv i ”dårlig tro” nettopp fordi de ikke har opplevd situasjoner hvor de tvinges til erkjennelser av eksistensens egentlige vesen og dens krav. I et slikt perspektiv kan krisen betraktes som en mulighet. Den kan påtvinge mennesket åpenbaringer som er ubehagelige, men også utviklende fordi den åpner for valgmuligheter og en frihet som til tider kan virke uutholdelig.

 

Ifølge den tyske eksistensielle filosofen Otto Bollnow, er krise en interferens i det normale livsløpet, og den oppstår plutselig med stor intensitet. Mennesker i kriser defineres som individer med en rystet sjel og skakede grunnvoller. Innen selvutvikling oppstår ofte moralske kriser der individet innser at det gamle livsmønstret ikke kan fortsette. Dermed må noen bånd brytes, og personen havner i en uholdbar situasjon som tærer på kropp og sjel. Men tiden og med stor egeninnsats kan man imidlertid utvikle en viljekraft som kanskje er sterk nok til å løfte personen opp på et nytt nivå med andre utgangsbetingelser. Forhåpentligvis betingelser man har satt selv (autentiske), og ikke noen som andre har påtvunget (dårlig tro). Når man nærmer seg den fasen hvor ansvar og egen vilje er etablert, må man foreta det skjebnesvangre valget om å endre mønster eller forbli i det gamle. I en velykket egenutvikling foregår det som regel noen åndelige, mentale eller rent fysisske forandringer som beveger individet inn på en ny kurs med flere muligheter. I motsatt fall virker forandring så skremmende, at individet foretrekker det gamle og trygge, selv om det mangler vitalitet og livsgnist.

 

Når man er i det meningsmessige tomrommet, har det vondt og trenger hjelp, hender det også at man tyr til strategier som man er overbevist om at vil kanalisere smerten vekk. Man jobber mye, trener mye, spiser enten mye eller lite, bruker rusmidler eller distraherer seg selv på måter som tar fokus bort fra den dyptgripende eksistensielle smerten som krisen rørte ved. I det følgende skal vi se nærmere på hvordan religiøse grupper kan mislede kriserammede mennesker.

 

 

Medfølelse eller baktanker?

 

Sosiale grupper gir individet en følelse av trygghet, samhørighet og fellesskap. Gruppemedlemmene er konforme siden de deler fellesskapets meninger, atferd og gruppetenkning er vanlig (Hogg & Vaughan, 2005). Religiøse grupper innehar akkurat de samme funksjonene. Forskjellige menigheter er raskt ute med emosjonell støtte for den som har havnet i en krisesituasjon. La oss ta for oss denne anekdoten om en kristen kvinne som mistet sin ektemann (Steinitz, 1981, I: Pargament, 1997):

 

That very day my husband died, on of the members sent over a huge pot-roast and practically a whole dinner. For two weeks practically every day somebody would call up and say ”Expect your dinner at such-and-such a time. When I returned to Laketown a couple from the church picked me up, and the minister called me up regularly to see how I was doing

 

Dette er bare et av mange eksempler på hvordan religiøse grupper kan tre støttende til. I religiøse grupper ligger ”makten” hos de ”geistlige”. Innledningsvis leste vi at før i tiden var det blant annet presten som veiledet en person gjennom kriser. I dag er verden forandret og vi finner sekulariserte samfunn i mange land. Religion har blitt mer og mer privat og den har ikke lenger den samme autoritet og betydning som tidligere. Men i religiøse sammenhenger er det fremdeles de ”geistlige”, lederskapet i kirken eller menigheten som ofte står for gjenoppdagelsen av en dypere mening eller peker mot en høyere betydning for det kriserammede inidividet. Problemet er bare at disse ”geistlige” er mennesker av kjøtt og blod som tolker virkeligheten på sin måte. Og i forhold til religion tolkes virkeligheten ut i fra en rammeverk som på mange måter kan være innskrenkende på menneskets frie utfoldelse. Det kan selvfølgelig virke buetryggende i en krisesituasjon, men i noen tilfeller vil det på lang sikt være en uheldig løsning. Kanskje kan det føre personer inn i et liv hvor de fanges av ”dårlig tro”.

 

Religiøse grupper har troen som binder menighetsmedlemmene sammen og konstituerer selve grunnlaget i deres meningsbærende fellesskap. I noen tilfeller kan imidlertid tro, eller blind tro, få fatale konsekvenser for enkeltindividet. Det finnes masse eksempler på dette, men jeg vil kun nevne Allyson Bergman. 28. mai 1994 ble ni måneder gamle Allyson Bergman syk. Symptomene var stiv nakke, oppblåst mage og apati. Hennes foreldre var medlemmer av en sekt som ved sykdomstilfeller baserte seg på healing og bønn, og de mente at sykdommen var satt i gang av djevelen. Grunnen? Ulydighet mot gud! Istedenfor å ta med datteren til legen, begynte de å lese fra bibelen, fastet og ba bønner. Hun døde ti dager etter sykdomsutbruddet. (Pargament, 1997, s. 328). Hadde de kontaktet sykehuset kunne krisen kanskje vært avverget, men de avsto fra det, og deres blinde tro på menighetens lære ble sannsynligvis datterens bane. Her er det rett og slett religionens misledende konsepter om sannhet og bønnens kraft som forårsaker en forferdelig krise.

 

Fra et rasjonelt ståsted finner man en rekke problemer med bønn. For det første ber folk om ulike ting, og ofte motstridende ting. Ulike religioner ber på sett og vis ”mot hverandre”, og det ser ikke ut til at Gud favoriserer noen religiøse fellesskap. Jødene ber om et hjemland og ekstreme muslimer ber for jødenes tilintetgjørelse. Baptistene ber om at folk vil motta Jesus som Herre og Frelser, mens katolikkene kan be for  at helgener kan gå i forbønn for de levende. Hver gruppe ber hardt for sine egne mål, men likevel administrerer Gud godt og ondt, om hverandre, og det er lite som tyder på at de som ber mest og høyest favoriseres.

 

Det virkelige problemet med bønn oppstår imidlertid når religiøse mennesker erstatter handling med en appell til det guddommelig. Å be for fattige vil aldri erstatte konkrete hjelpetiltak. Bønn vil ikke erstatte god medisinsk pleie, eller påvirke finanspolitikken i heldige retninger. Når religiøsitet bringes inn i menneskers liv på denne måten, er religionen farlig. Når troskap til en bestemt sekt skal bli den nye bærebjelken i livet til en kriserammet person, kan det også hende at vi står ovenfor noe som i alle fall er etisk betenkelig. Det vil selvfølgelig også være tilfeldig hvilken sekt eller trossamfunn man støter på i en eventuell krise, noe som også impliserer at den sannheten og de meningene man finner på religionsmarkedet er ganske tilfeldig avhengig av hvilken variant man støter på. Sannsynligvis kommer man aller best ut av det ved å ha støttende og empatiske mennesker ved sin sine i etterkant av en krise, og derfra jobbe seg tilbake til livet og finne sin egen mening å bygge tilværelsen på.   

 

Scientologikirken er et annet eksempel på en religiøs gruppe som rekrutterer mennesker på gatene og inviterer de med på uforpliktende tester. Hvis de treffer på et individ i krise, er det sannsynligvis større sjanse for at de klarer å ”selge sitt livssyn”. I noen sammenhenger kan man virkelig under seg over om det er medfølelse eller baktanker bak religiøse gruppers tilnærminger til kriserammede mennesker.

 

 

Selv-determinisme

 

Kriser er en del av livet ifølge den eksistensielle psykologien. Satre som vi leste om tidligere fant opp begrepet motgangskoeffesient som måler mengde motgang som naturen, skjebnen og tilfeligheter har satt av til hver enkelt av oss (Jacobsen, 1998). Noen har et fysisk handikap, andre kan ha arvelige sykdommer og noen er skikkelig uheldige. Disse forholdene kan ikke endres, men hver enkelt kan bestemme seg for hvordan man skal forholde seg til ”svakhetene” sine. Ønsker man bitterhet, sinne og depresjon? Eller kan man kjempe, finne utveier og tilfredsstillelse der det er mulig? Ifølge Heidegger er individet kastet inn i eksistensen og den eksistensielle situasjonen. Dermed kan en krisesituasjon være et slags ekstra vindkast som treffer oss i ansiktet med full kraft og minner oss på at vi lever og er i bevegelse både ”innvendig” og utvendig. Bo Jacobsen bruker en vulkan som illustrasjon på hvordan man kan oppfatte en krise som en åpning til det eksistensielle. Han sier at geologen som ønsker å undersøke vulkanen ser den først utenfra. Men han får ikke innblikk i de indre funksjonene i vulkanen. Når vulkanen får utbrudd og alt rister og koker, det er da geologen kan se hva som befinner seg der inne (Jacobsen, 1998). Det er farlig, kokende varmt, og kritisk for de fleste i nærheten, men for en geolog er det kanskje spennende i tillegg. Videre sier Otto Bollonow at krisene er viktige for menneskeheten fordi gjennom smerten åpnes nye veier til selvutvikling. Søren Kierkegaard er enda klarere når han hevder at menneskelivet ikke er en selvfølgelighet eller noe som bare er. Det må gripes eller overtas og kan kun skje i en prosess hvor det river seg løs fra hverdagslivet (Jacobsen, 1998). Det må en bevegelse til som er såpass omfattende at våre sedvanlige livsmønstre rystes ut av kurs. Som regel lever de fleste av oss ganske forutsigbare liv, og man kan til en viss grad regne ut hvordan vi oppfører oss, hva vi er opptatt av og i hvilken retning vi beveger vårt liv.

 

Ifølge Zacharie og Mehlsen har mennesket noen grunnleggende antakelser om verden. Den første antakelsen handler om usårlighet og går ut på at vi vet at kriser kan oppstå, men vi tror stort sett ikke det vi ramme oss. Videre har vi en antakelse om verden som meningsfull og forutsigbar. Individet står sterkt forankret i troen på at en årsak fører til et resultat (man høster det man sår). Den siste antakelsen handler om menneskets opplevelse av sin verdighet og selvstendighet. Vi misliker at andre overskrider våre grenser, og vi liker å ta våre egne valg (Zacharie & Mehlsen, 2004). Disse antakelsene står på sett og vis som noen grunnleggende parametre i menneskets liv, og når de blir for vanepregede og stereotype, mister vi kanskje livets spenstighet og befinner oss i en situasjon som kanskje virker sørgelig forutsigbar og derfor meningsløs, eller i alle fall fargeløs. Vonde erfaringer kan også skake ved disse psykologiske parametrene og avstedkomme en ”skjevhet” i vår selvfølelse og dermed problemer i mellommenneskelige forhold. Angst, depresjon og andre symptomer kan også dukke opp som en følge av vaklende eksistensielle grunnpilarer. Overdreven frykt og fobier dukker opp når vi er usikre på vår sårbarhet, og sjenanse, isolasjon og depresjon er bare noen få symptomuttrykk som kan forekomme ved lavselvfølelse.

 

Kriser kan ofte avstedkomme ustabilitet i vår psykologiske plattform, med det kan også rive oss ut av livets selvfølgeligheter og gi oss en opplevelse av å leve fordi det alltid foreligger en fare for å dø. I så henseende kan krisen være vond, men likevel gi oss nye kurs, nye muligheter, kreve noe av oss og dermed skape fornyet livskraft.

 

Det er ingen tvil om at religiøse grupper også kan gi emosjonell og praktisk støtte til mennesker i krise. Problemet oppstår når det sniker seg inn en skjult agenda som handler om å rekruttere nye medlemmer til gruppen. I så henseende kan religion være misledende og føre folk inn i ”dårlig tro” i situasjoner hvor de er på sitt mest sårbare.

 

 

Kilder

 

Camus, Albert (1992): Sisyfos-myten. Gyldendal, København.

Claussen, Morten (1990): Samuel Beckett det nye litterære uttrykk. Solums Forlag A/S, Oslo.

Jacobsen, B. (1998). Eksistensens psykologi – en introduksjon. Bo Jacobsen og Hans Reitzel Forlag A/S, København.

Hogg, M. A & Vaughan, G.M. (2005). Sosial psychology. 4th ed. Pearson Education Limited, Harlow.

Sartre, Jean-Paul (1964): Kvalmen. Etterord av Enzensberger, Hans Magnus. J. W. Cappelens Moderne Klassikere, Oslo.

Pargament, K.I. (1997). The psychology of religion and coping. The Guilford Press. 72 Spring Street, New York. NY 10012.

Zacharie, B. & Mehlsen, MY. (2004). Kræftens psykologi – Psykologiske og sociale aspekter ved kræft. Hans Reitzels Forlag.

 

 

Av
Yousif Mahmud Razvi 
& Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no