Kategoriarkiv: Familie og Samliv

Her tar vi for oss psykologi i parforhold, ekteskap og familieforhold. Skillsmisse, parterapi, oppdragelse og andre problemstillinger knyttet til familielivet er tema.

Likegyldighet i parforholdet

Likegyldighet i parforholdetSterke følelser binder oss til livet og kan fungere som en viktig drivkraft. Sterke følelser kan også farge tilværelsen i mange nyanser, men samtidig er det psykologisk krevende å håndtere sterke følelser. God psykisk helse handler ofte om vår evne til å håndtere følelser, uttrykke våre behov og bruke følelsene som en slags livskompass. Vårt indre emosjonelle kompass er en viktig del av navigeringen i møte med livet. Mental selvutvikling handler ikke bare om å få det bedre og føle flere positive følelser. Det handler om å tåle flere følelser og finne et godt uttrykk for det som foregår på ”innsiden”. Selvutvikling innebærer i så henseende at vi ”orker å føle mer” og tar oss tid til å kjenne etter på de følelsene som oppstår i møte med utfordringer. Dernest handler det om å gi uttrykk for det man føler ovenfor andre mennesker som på en eller annen måte er innvevd i opplevelsen. I et parforhold er mangel på følelsesmessig kommunikasjon selve oppskriften på katastrofe. I denne artikkelen skal vi se på ”likegyldighetens psykologi”. Noen vil mene at likegyldighet er den alvorligste av sjelens sykdommer, og ofte er det denne sinnstilstanden som tar livet av et parforhold. Hvordan kan likegyldighet snike seg inn mellom husets fire vegger, og i verste fall slukke både varme og kalde følelser?

 

Kort sagt er likegyldighet noe som kan oppstå når sterke følelser undertrykkes. Det klassiske eksempelet er når en person biter tennene sammen eller knytter nevene i bukselomma i en situasjon der han eller hun føler seg urettferdig behandlet, oversett eller forurettet på annen måte. Istedenfor å marke egne grenser og uttrykke sin misnøye, tier man for ”husfreden” eller fordi man helst vil unngå en konflikt eller en krangel.

 

Slike situasjoner kan oppstå ved mange anledninger av større eller mindre betydning. Dat kan for eksempel hende at partneren har vært utro, men at den forurettede ikke mener det kommer noe godt ut av å reagere. Situasjonen blir kanskje snakket om, kanskje utroskapet tilgis, og livet fortsetter, men krenkelsen var kanskje større og dypere enn man orket å ta innover seg, og de sterke følelsene fikk ikke et adekvat uttrykk.

 

Å bli sjikanert, nedvurdert, tatt for gitt eller overkjørt over lengre perioder, er også noe som kan vekke et kraftig sinne som ikke er så lett å kanalisere på en god måte.

 

Dersom en partner blir slått eler mishandlet, genererer det også vrede som ikke altid er så lett å reagere på. Noen opplever et så voldsomt sinne over en slik krenkelse at de er redde (bevisst eller ubevisst) for å gi følelsen fritt utløp.

 

Når man opplever så sterke (negative) følelser, at man ikke klarer å forvalte dem eller reagere adekvat, skyver man følelsen fra seg med det resultat at de varme følelsene ovenfor den andre forvandles til likegyldighet. Likegyldigheten dekker over det indre trykket. Samtidig er det ikke uvanlig at denne typen undertrykte følelser kommer til uttrykk som andre symptomer, spesielt i form av kroppslig smerte og diffus angst.

 

Den dynamisk orienterte psykiateren Johan Cullberg legger til at langvarig seksuell utilfredsstillelse hører til denne kategorien av problemer. Det kan forekomme en slags oppladning av frustrasjon når en partner vekker sterke seksuelle behov, som av en eller annen grunn ikke tilfredsstilles. Cullberg eksemplifiserer denne teorien ved en kvinne, hvis mann for alt for tidlig utløsning, og avslutter samleiet istedenfor å tilfredsstille henne på annen måte. Et annet eksempel kan være en dame som opplever sterke kjedekramper ved samleie, og derfor må begrense seksuell aktivitet. Mannen kan være ”lojal” og støttende, legge bånd på sin skuffelse og seksualdrift, inntil angsten kommer (les mer om seksuelle problemer i denne atikkelen).

 

Til syvende og sist er poenget at sterke følelser må tematiseres, snakkes om og håndteres. Hvis ikke blir de omdannet til symptomer som gjerne legger beslag på samlivet ved å pakke det inn i likegyldighet.

 

Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Menn & kvinners forhold til mamma

Forholdet til mammaDet er først når sønnen har nådd konfirmasjonsalder at forholdet mellom mor og sønn begynner å bli interessant, mener forfatterne av boken Kjære mor – en hyllest til mamma.«Mor jeg vil tilbake til ditt mørke leie» synger Jan Eggum. Det er skrevet mange sanger om forholdet mellom mor og sønn, men det finnes angivelig lite litteratur om temaet. Det var dette Ivar Kvistum og Askild Hagen ville gjøre noe med. Sammen har de skrevet boken som skal være en hyllest til mamma.

Boken tar for seg noen temaer som kanskje kan være verdt å belyse fra et psykologisk perspektiv.

 

Er mor-sønn forholdet enklere enn mor-datter forholdet?

 

Kanskje har forfatteren rett i at forholdet mellom mor og sønn er enklere enn forholdet mellom mor og datter. I så fall tror jeg det blant annet dreier seg om en mer grunnleggende forskjell på menn og kvinner. Stereotypien er at menn forholder seg mer nøkternt til livet og sine relasjoner enn kvinner. Menn orienterer seg etter regler og logikk og unngår på den måten en del følelsesmessige klammerier. Kvinner er mer sensitive for følelser og den ”usynlige underteksten” i forholdet mellom mennesker, noe som gjør relasjoner langt mer kompliserte. Mye følelser kan altså skape mer kompleksitet og mer dybde, og kanskje er det med på å gjøre forholdet mellom mor og datter litt mer innviklet.

 

Konflikten mellom svigermor og svigerdøtre

 

En slags drakamp mellom svigermor og svigerdatter er et ganske kjent fenomen. Hvis det stemmer at kvinner er mer relasjonelt sensitive og emosjonelt aktive, kan det altså betyr at døtre kan utvikle dypere og mer følelsesmessig forpliktende forhold til sine mødre, men at faren for relasjonelle komplikasjoner mellom mor og datter er tilsvarende større. Når svigerdatter og svigermor møtes med all sin fintfølende relasjonelle kompleksitet, er det kanskje enda større fare for subtile uoverensstemmelser på så mange forskjellige plan at mannen i trekantdramaet ikke forstår noen av det som foregår. Kvinnene føler det sterkt, men har ikke alltid språklige redskaper nok til å få orden på kaoset, og da oppstår de velkjente drakampene mellom svigermor og svigerdatter – Det blir rett og slett mer komplisert og uoversiktlig når det er mye følelses på spill. På den andre siden er det også muligheter for en dypere og mer betydningsfull relasjon.

 

Snakke om det, eller gruble på egenhånd

 

Det er ikke usannsynlig at forholdet mellom mor og sønn er annerledes enn forholdet mellom mor og datter på mange måter. Her er det kanskje farlig å generalisere, men den amerikanske psykoterapeuten John Gray setter opp noen ganske treffende stereotypier i boken som heter ”Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus”. Han snakker blant annet om hvordan menn og kvinner håndterer stress på forskjellige måter. Grays idé er at kvinner vil snakke om problemer, selv om de vet at snakkingen ikke vil løse problemet i seg selv. Menn vil kun snakke om et problem dersom det kan føre til en løsning. Når mannen innser at samtaler om problemet ikke løser noe, trekker han seg heller tilbake for å tenke, mens kvinnen løper etter for å snakke. I bunn og grunn er boken til Gray en viktig fortelling om to ulike måter å håndtere livets utfordringer på: Snakke om det, eller trekke seg tilbake i egne tanker.

 

Hva er forskjellen på menn og kvinners forhold til mor?

 

Slike tendenser; snakke om det eller gruble på egenhånd, kan sannsynligvis også gjøre seg gjeldende i barns forhold til sine mødre. Jeg opplever at kvinner ofte ønsker seg en datter, fordi de innbiller seg at forholdet til en datter varer ”livet ut”, mens en sønn ”forsvinner” når han blir 18 år. Igjen tror jeg det handler om at kvinner kan skape dypere relasjoner hvor de deler mer med sine fortrolige, men samtidig kan forholdet bli i overkant komplisert og ende med vanskelige konflikter. Kanskje er forholdet mellom mor og sønn enklere på dette området. Dette vil sannsynligvis påvirke hva man snakker om, hva man gjør sammen og hvor ofte man har kontakt. Jeg tror at døtre ofte har mer kontakt med sine mødre og at de deler mer av sitt liv med hverandre enn mor og sønn gjør. Det betyr ikke at det ene forholdet er noe bedre enn det andre, men litt forskjellig.

 

Et annet element forfatterne, Kvistum og Hagen, er inne på, dreier seg om mulighetene for et konkurrerende forhold mellom mor og datter. Mødre og døtre konkurrerer på samme arena. Når en mor ser sin egen datter bli småbarnsmor er det lettere for henne å måle prestasjonen opp mot seg selv. Enten føler hun at hun var bedre eller så kommer hun til kort i forhold til datteren, noe som kan gi grobunn for en slags sjalusi.

 

Kvistum kommer også med eksempler på at mor prøver å konkurrere med sin egen datter i å være ung og attraktiv. Dette er selvfølgelig en konkurranse mor vil tape – iallfall på sikt. Igjen kan det utvikle seg et slags sjalusiforhold mellom mor og datter. Dette er scenarioer en sønn vil styre klar av. For han er fremdeles godgutten til mor selv om han er blitt voksen, mener Kvistum og Hagen.

 

Selvstendighet eller tilknytning

 

I den mer tradisjonelle psykoanalysen forklares forskjellen mellom menn og kvinner som en følge av forskjellige modningsprosesser. Gutters modningsprosess handler om separasjon fra familien for å utvikle maskulinitet og selvstendighet, mens jenters utvikling ikke er avhengig av en tilsvarende separasjon for å utvikle sin kvinnelige individualitet. Stereotypien sier således at menn defineres i kraft av selvstendighet og kvinner defineres i kraft av tilknytning, noe som videre kan anstifte en underliggende frykt for intimitet hos gutter, og en underliggende frykt for separasjon hos jenter. Av den grunn kan man anta at gutter finner sine største utfordringer når det kommer til intime forhold, mens jenter har sine største utfordringer i forhold til egenrådig livsførsel.

 

Mamma er viktigst

 

Kanskje er det slik at gutter og menn kan tynges av subtile krav om selvstendighet, men når det «blåse for hardt», vil de alltid søke tilbake til morens trygge favn for en tiltrengt pause i morens ubetingede omsorg. Kanskje er det en slik relasjonsdynamikk forfatterne sikter til i sin hyllest til mamma. Det er ikke uvanlig at menn har et svært sterkt bånd til sin mor, og alltid vil holde moren opp som den viktigste kvinnen i sitt liv.

 

I forhold til oppvekst og oppdragelse sier man gjerne at det er en forskjell på menn og kvinner, og jeg tror mange vil kjenne seg igjen i den vanligste generaliseringen: Mamma sier at hun elsker barnet uansett, mens pappa sier han elsker barnet, men hvis det ikke følger visse regler, får det konsekvenser. Farens kjærlighet og anerkjennelse kan altså forstås som litt mer «betinget» av krav og forventninger, mens morens omsorg er mer «ubetinget». Når livet møter oss med motstand, krav og utfordringer, kan det kanskje oppleves som uhyre godt å «legge til havn» hos en mor som ikke setter så mange krav, men bare forstår og bryr seg. Jeg tror det er i en slik kontekst vi kan forstå den voksne mannens sterke binding til sin mor.

 

 

Forskjellige mammatyper

 

I boken «Kjære mor – en hyllest til mamma», setter forfatterne opp en humoristisk og ganske treffende kategorisering av ulike mødre:

  • Den tradisjonelle
    Forkle med rent mel på, et varmt smil, fornuftige sko og armer preget av et langt liv med hjemmebakst.
  • Den ungdommelige
    Hun går i klær hun har overtatt fra døtrene sine når de ikke lenger får dem på seg.
  • Den beskyttende
    Hun har bestandig mobiltelefonen i hånden for raskt å kunne svare dersom de ringer fra politiet eller sykehuset eller i det minste for å kunne sende enda en tekstmelding for å etterlyse et livstegn.
  • Den inkluderende
    Hun har alltid huset fullt og det er alltid noens bursdag.
  • Den festlige
    Alltid i godt humør, alltid med et bredt glis om munnen og hun klasker seg på låret med håndflaten minst en gang i timen mens hun gir seg ende over.
  • Den alternative
    Fornuftige ortopediske sandaler, vide klær i batikk, ingen bh, ingen sminke og drømmefangere hengende fra taket i alle rom.
  • Den pertentlige
    Alltid nypussede sko og en synlig motvilje mot offentlige toaletter og setene på bussen.

 

Relatert artikkel

 

Kritisk morEn kritisk og selvopptatt mor

Rakel blir stadig eldre, føler seg ensom og betrakter seg selv som et offer. Derfor krever hun omsorg fra andre uten tanke for deres behov og følelser – En slags holdningssykdom som ødelegger familien.

 

 

 

Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no

De som ikke takler nære relasjoner

Problemer med intime relasjonerGjennom oppveksten har barn en rekke psykologiske behov som er avgjørende i forhold til mental og emosjonell utvikling mot voksenlivet. I denne artikkelen presenterer vi en kort video som tar for seg en såkalt ”negativ leveregel” som handler om mennesker med en slags ”følelsesmessig mangel”. Psykisk sunnhet handler blant annet om evnen til å inngå i betydningsfulle og fortrolige relasjoner til andre mennesker. Det handler om å våge å relatere seg på en åpen og følelsesmessig måte til sine nærmeste, men dette er en egenskap som noe dessverre har store problemer med. Noen mennesker mangler erfaring med intime og nære relasjoner på grunn av traumer eller vanskelige forhold gjennom oppveksten. Dette kan skape dype sår som gir seg utslag også i voksenlivet. Vi utvikles som mennesker i relasjon til andre mennesker. Barnet leser om seg selv i ansiktet til sin omsorgsperson, og det lærer å kjenne seg selv i relasjon til andre. Skadelige eller mangelfulle relasjoner i barndommen kan på sett og vis bli toneangivende for barnets selvforståelse, selvfølelse og mellommenneskelig kompetanse senere i livet. Dermed er det flere teoretikere som påstår at ett av barnets mest grunnleggende behov er en trygg og god forbindelse til andre mennesker. Mangler man dette, risikerer man å utvikle et slags underliggende livsmønster som styrer måten man tenker, føler og handler på, og i verste fall sørger det for at vi ikke evner å skape de mellommenneskelige forholdene vi trenger for å leve et godt liv.

 

For å utvikle en god forbindelse til andre, trenger vi kjærlighet, respekt, oppmerksomhet, empati, affeksjon, forståelse og føringer. Dette har vi behov for både fra familie og venner. På sett og vis er det to typer av relasjoner. Vi har de intime relasjonene som gjerne dreier seg om nærmeste familie eller en helt spesiell og fortrolig venn. Dette kalles også for den innerste sirkelen, og her har man ikke behov for så mange, men gjerne noe få mennesker som står en virkelig nær. Deretter har mennesket behov for sosiale forbindelser, også kalt den ytterste sirkelen, og her er det ikke samme behov for intimitet. Den sosiale sirkelen dekker snarere menneskets behov for tilhørighet. I mitt daglige virke som psykolog og psykoterapeut, ser jeg ofte at mange av mine klienter har mangler i én eller begge av disse relasjonelle sirklene. Noen har svært nære forbindelser til sine nærmeste, men er sosialt isolert. Andre kan ha et rikt sosialt liv, men ingen fortrolig, og disse har gjerne en tendens til å føle seg ”ensom blant mennesker”.

 

Problemer med forbindelser til andre mennesker kan være subtile. Man kan tilsynelatende fungere greit sosialt, mens man innerst inne føler seg dypt isolert og distansert.

 

Personer som har problemer med relasjoner, har av og til vokst opp i et slags ”emosjonelt vakuum” hvor ingen kommuniserer følelser, og det foreligger lite fysisk nærhet. Personen vokser opp uten kompetanse på følelser og eget følelsesliv. Det skaper problematiske forbindelser med andre, noe som ofte kompenseres for ved kun å inngå i overfladiske forhold, være einstøing eller holde folk på avstand gjennom en avvisende fremtoning.

 

Ensomhet er en fremtredende følelse i dette landskapet. En opplever at ingen kjenner en dypt eller bryr seg om en (emosjonell deprivasjon) eller man føler seg isolert fra verden. Som om man ikke passer inn (Sosial isolering/Fremmedgjøring). Det er en følelse av tomhet, en hunger etter å oppnå forbindelse uten å vite hvordan.

 

I følgende video reflekterer jeg litt videre over problemer i forbindelse med andre. Vi har også skrevet mer inngående om disse problemstilingene i artiklene som det linkes til nederst på siden.

 


 

 

 

Relaterte artikler

Emosjonell-deprivasjonFølelsesmessig distansert og alene

Noen vokser opp med emosjonelt distanserte foreldre. Det kan gi problemer i relasjon til andre og skape en kronisk følelse av mangel på kjærlighet. Man føler seg oversett og skuffet over andre mennesker.

 

 

 

Emosjonell deprivasjonHan som aldri fikk nok kjærlighet

Hos psykologen forteller Simon at kvinner svikter ham. Han trenger kvinner for å føle seg hel; Han skifter partner ofte; Alltid på jakt etter bekreftelser. Hans liv er en «følelsesmessig ørken». Hvorfor?

 

 

 

distansert morDen distanserte moren

Christian vokste opp med en mor som var følelsesmessig utilgjengelig. I voksen alder opplever han problemer i forhold til kjærester og innleder stadig relasjoner til kvinner som svikter ham. Tilfeldig?

 

 

 

mobbing ekskludertJeg føler meg annerledes og utenfor

Noen føler seg alltid annerledes. En usynlig vegg som stenger en ute fra fellesskapet. Slik «ensomhet» forbindes med mageproblemer, søvnproblemer, hodepine, sosial angst, depresjon og mobbing.

 

 

 

Kilde

 

Young, Jeffery E. & Klosko, Janet S. Gjenvinn Livet ditt – Hvordan du kan bryte ut av negative mønstre og ha det bra med deg selv igjen. Pasientorganisasjonen Ananke Norge og Stiftelsen Helse og Rehabilitering (ansvarlig for oversettelsen til norsk fra 2002)

(Originalt fra 1993 ved Plume, Penguin Books, Inc, USA. På norsk er boken utgitt ved psykiatrisk opplysning)

 

Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Trakassering & vold i parforhold

Vold i parforholdI artikkelen Når man knytter seg til overgriper så vi på ulike psykologiske mekanismer som gjør at det kan oppstå sterke bindinger mellom offer og overgriper. Det finnes alt for mange mennesker som lever i parforhold eller andre relasjoner hvor de blir underkuet, trakassert, mobbet eller utsatt for vold. Spørsmålet er hvorfor offeret ikke bare forlater overgriperen, men dessverre er det ikke alltid så enkelt.

 

En person som gjentatte ganger blir utsatt for vold og trakassering risikerer sår på selvfølelse og selvtillit. Når man blir tråkket på og underkuet havner man tilbake i en slags overlevelsesmodus hvor kroppen reagerer med alarmberedskap. Som regel vil offeret føle en sterk blanding av en rekke forskjellige følelser, men frykt og hjelpeløshet er ofte blant de mest fremtredende. I en totalt hjelpeløs posisjon søker mennesket automatisk en beskytter i en febrilsk søken etter sikkerhet. I etterkant av voldsepisoder eller trakassering i et parforhold, er det ofte slik at overgriper går tilbake i rollen som omsorgsperson og støttespiller for offeret. Kanskje er det overgriperen som plastrer sårene, sier unnskyld, beklager seg, søker forsoning, gråter over det som har skjedd, viser omsorg, støtte og pleier offeret, og det er i denne fasen at det destruktive båndet mellom offer og overgriper forsterkes. En blanding av frykt, underkastelse og vold etterfulgt av omsorg og hjelp, er den spiralen som binder offeret til overgriper. Psykologisk sett kan man her tenke seg at offeret plasseres i total hjelpeløshet hvor de mest grunnleggende overlevelsesinstinkter kobles inn, mens den reflekterte og ettertenksomme delen av hjernen kobles ut. I en farefull situasjon er det søken mot trygghet og sikkerhet som får forrang. Når det er overgriperen som paradoksalt nok står der som den støttende personen i etterkant av trakasseringen, innprenter offeret på sett og vis overgriperen som redningen og beskytteren. I alle fall vil offeret være sårbart for overgriperens unnskyldninger og lovnader om at dette ikke skal skje igjen. Offeret vil også være mer mottakelige for overgriperens perspektiver, enten det handler om unnskyldninger eller rettferdiggjørelser av det som har skjedd. Hvis overgriper innprenter at det er offerets skyld eller at offeret fortjente det, kan dette langsomt legge seg som en stilltiende idé i offerets sinnelag. Det er også i denne fasen at offertes selvfølelse, selvforståelse og selvtillit kan ta virkelig skade av de overgrepene som har skjedd.

 

Hvis offeret i tillegg isolerer seg, eller aldri sier noe om det de blir utsatt for til andre mennesker, er det ennå større sjanse for at overgrepene fortsetter fordi offeret ikke får avstemt og justert perspektivene som tilhører den destruktive relasjonen i forhold til utenforstående.

 

Vold kommer i mange fasonger, og det er ikke bare fysisk vold og seksuelle overgrep som rammer relasjonen mellom mennesker på en uhyre skadelig måte. Det finnes selvfølgelig også verbal vold, og en mer subtil form for trakassering hvor psykologiske hersketeknikker, manipulering, løgn, passiv aggresjon og urimelige beskyldninger binder mennesker sammen på en sterk og ødeleggende måte.

 

personlighetstestNoen mener at skyldfølelse binder og kuer mennesker på en mer ettertrykkelig måte enn andre former for reaksjoner. Det å legge merke til andres ugjerninger, men ikke reagere med sinne, men isteden la vedkommende få vite og føle at de er sett, er i følge Foucault den verste formen for straff.  Det betyr at individet “internaliserer herskeforholdet, og gjør seg til kilde for sin egen underkuelse” (p. 182). Man blir sin egen indre tyrann og straffer seg selv under tyngden av en smertefull skyldfølelse. Det familiemedlem som har makten eller evnen til å pålegge skyld, er alltid den egentlige leder, selv om det kan virke som om det formelle lederskapet ligger hos en annen. Når man lever i slike parforhold som hindrer frihet, individualitet og vekst, risikerer man at den destruktive dynamikken gradvis rammer selvfølelse og selvrespekt. I verste fall utvikler man et slags mønster hvor man begynner å identifisere seg med en følelse av mindreverd. Man kan utvikle et slags psykologisk skript eller en selvbeskrivelse farget av offerposisjonens skam og tiltagende usikkerhet. Et slikt mønster kan bli så innarbeidet i personens identitet at det kommer til å styrer måten vedkommende tenker, føler og handler på. Noen kaller dette for negative leveregler, og det er noe som utvikles over tid dersom vi lever i forhold hvor vi ikke blir respektert eller får den plassen vi fortjener.

 

I min kliniske hverdag ved en psykiatrisk poliklinikk møter jeg stadig mennesker som er fanget av svært destruktive leveregler. Jeg husker blant annet en mann som hadde levd i et voldelig parforhold. Han var stille, sjenert, tilbakeholden og han fant seg i det meste uten å ta til motmæle. Han var usikker på seg selv, og trodde ikke han klarte å takle livet på egenhånd. Han levde sammen med en voldelig kvinne i mange år, og på grunn av sin usikkerhet våget han ikke å bryte ut av forholdet. Derfor fant han seg i mishandlingen fordi alternativet virket skumlere. Til slutt klarte han omsider å forlate sin aggressive samboer, og han fant seg en ny kjæreste. Den nye kjæresten var en vennlig og varm person. Hun verken slo eller rakket ned på ham. I startet var dette en velkommen forandring i livet, men etter hvert utviklet mannen sterke symptomer i retning av angst og uro. Det er på dette tidspunktet han oppsøker terapi.

 

Det som nå skjer er at mannen har brutt et tidligere mønster. Han vokste opp med en dominerende mor som var tilhenger av hard disiplin og opptatt av barns lydighet og underkastelse. Han hadde senere funnet en kjæreste som opprettholdt hans posisjon som underdanig offer for aggressiv egenrådighet. Nå hadde han imidlertid funnet en hjertelig og omtenksom kvinne, men det var også da problemene virkelig tårnet seg opp. ”Hvem er jeg hvis du ikke slår meg”, var et spørsmål som mannen ikke hadde formulert klart for seg selv, men som likevel oppsummerer den situasjonen han befant seg i. Han begynte å oppføre seg avvisende og lumpent mot sin nye kjæreste, følte ikke at de passet sammen, hadde mange ideer om å avslutte forholdet, men i terapi ble det tydelig for ham at han var i ferd med å gi etter for sine negative levergeler. Den nye kvinnen behandlet ham annerledes, og det føltes utrygt, selv om hun behandlet ham svært godt. Hvis ikke mannen hadde klart å skape en grad av bevissthet rundt sine negative leveregler, og på den måten identifisert sine uheldige samspillsmønstre, er det sannsynlig at han hadde forlatt den varme kvinnen og havnet i nok et destruktivt parforhold. Slik går vi mennesker på autopilot og gjentar fortidens tabber på nytt og på nytt. Vi har en lei tendens til å gjenskape våre vanskeligste relasjoner fra barndommen gjennom hele voksenlivet. I slike situasjoner må vi legge om kursen, men det krever en stor innsats.

 

mobbing ekskludertDet er altså veldig mange åpenbare og mer subtile grunner til at mennesker fanges og blir værende i destruktive parforhold. For utenforstående kan det virke som om ofrene mangler normal dømmekraft, selvrespekt eller fornuft, men det er sjelden årsaken til at mennesker lever i destruktive relasjoner. Dersom vi indirekte eller direkte anklager disse menneskene for lav dømmekraft, er det sannsynlig at vi gir dem en slags tilleggsbyrde hvor de også blir offer for andres uvitenhet, fordømmelser og baksnakking. Den dynamikken som utspiller seg mellom offer og overgriper på et basalt mellommenneskelig nivå, er ofte av et slikt kaliber og av en slik styrke at de fleste av oss kunne blitt fanget. Det er altså ikke betinget av kvaliteten på offerets dømmekraft eller intelligens, men blandingen av trakassering og ivaretakelse konstituerer psykologiske mekanismer som potensielt sett kan fange nesten hvem som helst.

 

Mot slutten av videoen under snakker jeg litt mer om hvordan negative leveregler kan fange mennesker i svært ødeleggende relasjoner. Selvfølelsen brytes ned i takt med trakasseringen, noe som videre fører til at offeret føler seg tiltagende inkompetent og ute av stand til å forlate forholdet. I verste fall får de en selvforståelse preget av så mye skam og selvbebreidelse at trakasseringen oppleves som fortjent.

 

Personlighetstest og selvhjelpsprogram

 

selvhjelpsprogramI denne teksten refererer jeg stadig til det som teoretikerne, Young og Klosko, kaller negative leveregler. Det finnes en rekke ulike typer av slike negative livsmønstre, og mange av oss opplever tilværelsen på en måte som er farget av slike negative mønster, men de fleste er ikke klar over dette. I en slik forståelsesramme vil selvutvikling dreie seg om å identifisere sine egne mønstre. Dersom vi oppdager egne negative mønstre, kan vi også gjøre noe med dem. I denne forbindelse har Webpsykologen utviklet en egen side hvor du kan skåre deg selv. Siden har vi kalt ”Personlighetstest og selvhjelpsprogram”, og her kan du få hjelp til å identifisere og forstå dynamikken i det vi kaller negative leveregler. En negativ leveregel er forankret i dypet av vårt psykologiske liv og styrer måten vi tenker, føler og handler på. Vi formes som mennesker i kontakt med andre. Som barn er vi avhengig av tilbakemeldinger og samspill med omsorgspersoner for å lære å kjenne oss selv. Dersom noen av våre nærmeste medmennesker er svært kritiske, selvopptatte, truende, likegyldige, redde, sinte, urolige eller på en annen måte svikter våre grunnleggende behov, risikerer vi utviklingen av et negativt mønster som kanskje får gjenklang gjennom hele livet. Dette kan man forhindre gjennom bevisstgjøring, noe vi håper at det nevnte selvhjelpsprogrammet kan bidra til.

 

Relaterte artikler

 

 

familiekonflikterVold i familien: Denne artikkelen forteller historien om Siri som vokste opp med en voldelig far. Artikkelen tar for seg hva som skjer med barn som opplever omsorgssvikt og vold. Får de varige psykiske problemer? Hvordan kan man hjelpes?

 

Webpsykologen har også en rekke artikler som går på destruktive relasjoner i parforhold og familie. Ofte må man gjenkjenne og identifisere familiemønstre som hemmer familien før man kan gjøre noe med det. Det er ikke bare vold og trakassering som kan ødelegge en familie eller et familiemedlem. Det finnes en rekke ulike samspillsmønstre som kan ende opp i forskjellige familieproblemer. I denne forbindelse har Webpsykologen utviklet et slags kartleggingsverktøy som tar deg gjennom de 15 vanligste ”familiefellene”. I de tilfeller hvor det ikke er snakk om vold og overgrep, er målet med denne ”selvhjelpstesten” å identifisere relasjonelle problemer slik at man kan endre kurs og få familien på et spor som gir frihet og vekst. Denne ”selvhjelpstesten” finner du på denne linken.

 

 

Kilde

 

Foucault, Michel (1971): Overvågning og straf det moderne fængselsvæsens historie. Rhodos Radius, København.

 

 

Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Når man knytter seg til overgriper

overgrep i parforholdMange mennesker lever i parforhold hvor de blir trakassert, utsatt for vold eller andre overgrep. Spørsmålet er hvorfor offeret for overgrep ikke forlater overgriperen. Mange eksempler viser hvordan mennesker finner seg i trakassering gjennom mange år, og i visse tilfeller vil de til og med forsvare overgriperen ovenfor en tredjepart. Det er mange psykologiske mekanismer på spill i slike destruktive relasjoner, og i denne artikkelen skal vi se på noen av disse.

 

Stockholm Syndrom

 

Stockholm syndrom har blitt et kjent begrep i kjølevannet av et gisseldrama på Norrmalmstorg i Stockholm på 1970-tallet. Etter en tid begynte gislene, som levde under stort press, å ta gisseltakernes parti mot politiet. De ønsket å hjelpe og slåss for de som utøvde vold mot dem, på tross av overgrepet de ble utsatt for.

 

Stockholm syndrom blir også kalt ”identifikasjon med aggressor”. Den som utsettes for overgrep kommer gradvis til å identifisere seg med overgriperen. Dette er noe man også er vitne til i hjelpeapparatet. Det finnes mange eksempler på mennesker, som lever med psykopater eller andre som bedriver en form for overgrep, som beskytter sin overgriper i møte med mennesker som forsøker å bryte inn og avhjelpe en destruktiv livssituasjon (se artikkelen Forført av psykopaten). De psykologiske mekanismene her er kompliserte, men mye av kjernen i denne problematikken handler om kombinasjonen av omsorg og overgrep. Den som utøver overgrepet er gjerne den samme som trøster og sørger for offeret i etterkant. I en gisselsituasjon bruker gisseltakerne ofrenes liv som byttemiddel i forhold til en tredjepart. Dette betinger en kontakt mellom gisselet og gisseltakeren, og på sett og vis ligger ofrenes liv i gisseltakernes hender. Det er gisseltakerne som beskytter dem mot samfunnet, politiet eller familien som nekter å imøtekomme gisseltakernes krav. Slik blir det tredjeparten som setter gisselenes liv på spill, og ikke forbryterne. Her oppstår den besynderlige situasjonen hvor gislene gradvis tar forbryternes parti, eller den situasjonen hvor voldsofferet i et parforhold stadig beskytter og forsvarer sin overgriper.

 

Vold etterfulgt av omsorg skaper sterke bindinger mellom offer og overgriper

 

Misbruk mistillit mobbingI tillegg til dette forbindes vold og overgrep en annen avgjørende psykologisk mekanisme som binder offeret til sin overgriper. Her handler det om å sette mennesker i en situasjon av overveldende frykt, angst og panikk. Når man blir slått, voldtatt eller kraftig kuet, plasseres man i en svært hjelpesløs posisjon. Mer grunnleggende overlevelsesinstinkter kobles inn, og disse instinktene er på sett og vis en variasjon av de overlevelsesinstinktene spedbarnet møter verden med. Et lite barn er totalt hjelpeløst og søker derfor tilknytning og trygghet hos det mennesket de har innprentet som sin omsorgsperson. Når man setter et voksent menneske i en hjelpeløs situasjon, vil noen av de samme mekanismene spille inn. Hvis man i tillegg sørger for at offeret har lite forbindelse til andre viktige tilknytningspersoner, som venner eller annen familie, oppstår det en sterk binding mellom overgriper og offer. Når man skremmer og kuer mennesker aktiveres overlevelsesinstinkter og alarmberedskap i offeret. Den reflekterte og tenksomme delen av hjernen kobles ut til fordel for akutt beredskap, og en del av denne akutte og automatiserte beredskapen handler om tilknytning til en beskytter eller omsorgsgiver. Når overgriperen slutter å slå, og inntar rollen som ”omsorgsperson”, enten det er den som plastrer sårene eller den som kommer med en flaske vann, fyller overgriperen plutselig rollen som omsorgsperson for offeret. Siden offeret nå befinner seg i en helt hjelpesløs posisjon, og samtidig opplever å få tiltrengt hjelp og omsorg, knyttes det et sterkt bånd til overgriperen. I noen tilfeller innprentes overgriperen som offerets viktigste beskytter, noe som utenfra virker ulogisk og galt. Selvfølgelig er det også helt galt, men den delen av offeret som innser galskapen er på sett og vis ”slått i svime”.

 

En syklus av vold og forsoning

 

I en familie hvor vold er et problem, ser man ofte et helt bestemt mønster. Det går fra en rolig fase, så bygges det opp til vold og spenningene øker, volden utøves, og deretter kommer forsoning, beklagelser og lovnader om forandring. Så begynner spiralen på nytt med en rolig fase som bygger opp til vold og så videre. I forhold til hvordan mennesker i en sårbar og hjelpeløs posisjon havner på et slags primitivt nivå hvor fokus er overlevelse, og som en følge av dette, knytter ganske basale og svært sterke bånd til den som kan fungere som beskytter i en krisesituasjon, er det åpenbart at et typisk voldsmønster i et parforhold fungerer som en forsterker på relasjonen mellom offer og overgriper.

 

Som utenforstående lurer man ofte på hvorfor folk blir værende i destruktive relasjoner. Hvorfor går hun eller han ikke fra overgriperen? Som vi har sett er det en rekke subtile og ganske grunnleggende psykologiske mekanismer som knytter offeret til overgriperen. Det handler ikke om dumskap eller naivitet hos de som gang på gang blir utsatt for vold i nære relasjoner. Det handler snarere om ganske universale mekanismer i forhold til frykt, hjelpeløshet, omsorg og tilknytning.

 

Når man indirekte eller direkte anklager disse menneskene for lav dømmekraft eller idioti, fordi de blir værende i et forhold hvor de trakasseres og behandles dårlig av sin partner, gir man dem en slags tilleggsbyrde hvor de også blir offer for andres uvitenhet og fordømmelser.

 

Voldssyklusen

 

”Hjernevasking”

 

Et annet element som er med på å skape og opprettholde destruktive relasjoner, er isolasjon. Det amerikanske marinekorpset har gjort eksperimenter som viser at noen få timer i total isolasjon er alt som skal til for å fremkalle en form for hallusinasjon eller forvirringstilstand. Denne forvirringstilstanden skaper en type sårbarhet som gjør individet tilgjengelig for nye innprentninger. Hjernevasking drar veksel på en kombinasjon av skremselspropaganda, isolasjon og omsorg som utgangspunkt for indoktrinering av nye perspektiver.

 

familiepsykologi lukkede familierEn lignende prosess kan foregå i destruktive og voldelige parforhold. Offeret har ofte en tendens til å skjule seg eller trekke seg unna sosiale settinger i etterkant av trakassering og voldsepisoder. Skam, usikkerhet, synlige tegn på mishandling er bare noen av de forholdene som gjør at offeret ikke orker å møte andre mennesker og livet på en stund. Det betyr ofte at offeret fortrinnsvis har kontakt med overgriperen, og i en fase av forsoning, unnskyldninger, bortforklaringer og lignende har overgriperen en stor mulighet til å ”rettferdiggjøre” volden eller i verste fall legge skylden på offeret. Det å indusere skyldfølelse hos andre mennesker er kanskje den mest effektive måte man kan kneble en annen person på (Se artikkelen om dysfunksjonelle familier). Isolasjon og tilbaketrekning gjør at offeret ikke får avstemt sine ideer og tanker i forhold til utenforstående. Slik kan overgriperen innprente sine egne fortolkninger som en slags ”sannhet” i offeret, og på den måten opprettholde relasjonen. Noen overgripere bruker tiden etter vold til skyldfordeling og ødeleggelse av offerets selvtillit og selvfølelse med kritikk, nedsettende kommentarer og verbal vold. Offeret mister evnen til å stole på seg selv, hevde seg selv og tro på egne evner og i verste fall utvikler de en følelse som sier at de fortjener straff og trakassering.

          

Relaterte artikler

 

  • familie krangelVold i familien: Denne artikkelen forteller historien om Siri som vokste opp med en voldelig far. Artikkelen tar for seg hva som skjer med barn som opplever omsorgssvikt og vold. Får de varige psykiske problemer? Hvordan kan man hjelpes?
  • Trakassering og vold i parforhold: Trakassering, mobbing eller vold går utover selvfølelsen og rammer personens selvrespekt. I verste fall utvikles et mønster hvor man identifiserer seg med en følelse av mindreverd, og forholdet kan bli et fengsel
  • Webpsykologen har også en rekke artikler som går på destruktive relasjoner i parforhold og familie. Ofte må man gjenkjenne og identifisere familiemønstre som hemmer familien før man kan gjøre noe med det. Det er ikke bare vold og trakassering som kan ødelegge en familie eller et familiemedlem. Det finnes en rekke ulike samspillsmønstre som kan ende opp i forskjellige familieproblemer. I denne forbindelse har Webpsykologen utviklet et slags kartleggingsverktøy som tar deg gjennom de 15 vanligste ”familiefellene”. I de tilfeller hvor det ikke er snakk om vold og overgrep, er målet med denne ”selvhjelpstesten” å identifisere relasjonelle problemer slik at man kan endre kurs og få familien på et spor som gir frihet og vekst. Denne ”selvhjelpstesten” finner du på denne linken.

 

Artikler om psykopati og antisosiale mennesker

 

Det er mange grunner til at noen mennesker utøver vold. En av årsakene kan relateres til psykopati eller det man gjerne kaller en dyssosial personlighetsforstyrrelse. Dette er et tema Webpsykologen har skrevet forholdsvis mye om. Blant annet i følgende artikler:

 

  • angerHvordan forstå antisosial atferd?: Antisosiale mennesker handler uten omtanke for andre, og spørsmålet er hvordan de ble slik. Er det en hjerneorganisk feil, reaksjon på lav sosial status eller handler det om familieforhold og oppvekstvilkår?
  • Hva er psykopati?: I møte med antisosial atferd har vi mange begreper: Psykopati, sosiopati, antisosial og dyssosial personlighetsforstyrrelse. Hva ligger i disse definisjonene på menneskers hensynsløshet?
  • Dyssosial personlighetsforstyrrelse: Dyssosial eller antisosial personlighetsforstyrrelse kan ofte forstås som et slags aggressivt motangrep mot underliggende følelser av frykt, verdiløshet og mangel på kjærlighet. Det er farlig og kan stamme fra omsorgssvikt.
  • Terapi med antisosiale pasienter: Den arrogante eller aggressive pasienten er vanskelig å ha i terapi. Empati er en forutsetning for behandling, og hvordan etablerer man dette i møte med mennesker som skjuler sin sårbarhet bak en fiendtlig fasade?
  • Psykopater i terapi fungerer dårlig: Løgn, manipulering, mangel på samvittighet og forførende tendenser er trekk ved psykopatens personlighet som gjør terapi vanskelig. I tillegg vil terapeuten ofte slite med empatisk innlevelse.
  • Forført av psykopaten: Psykopaten blir ofte kalt ”sjarmør og tyrann”. Noen lar seg fascinere og forføre av psykopatens manipulerende egenskaper, og noen drapsmenn har fans og mottar frierbrev. Hvordan forstår vi dette?
  • Behandling av psykopater: Bør man tilby psykiatrisk behandling hvis psykopaten oppfører seg antisosialt som følge av følelsesmessig underernæring? Men behandling har liten eller ingen effekt på antisosiale symptomer. Hva gjør vi da?
  • Kan vi forebygge psykopati?: Psykopater responderer dårlig på medisiner og psykoterapi. Når behandling ikke vinner frem, er kanskje forebygging beste alternativ? Kan vi oppdage potensielle drapsmenn og psykopater i ung alder?

Du finner ennå flere artikler om dette emnet under kategorien Rettspsykologi, kriminalitet og antisosial atferd.

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
Spesialist i klinisk voksenpsykologi

Å få barn kan oppleves som krise

foreldre og barnAlle normale mennesker opplever kriser fra tid til annen. Noen kriser er forbundet med store overganger i livet, og da er det ikke uvanlig at man begynner å gruble over meningen med livet, og kanskje stille spørsmålstegn ved det som tidligere opplevdes som meningsfullt. Noen forandringer i livet fratar oss dessuten en del frihet, og noen forandringer legger et større ansvar på våre skuldre. Slike situasjoner kan medføre en form for eksistensiell angst. Det henger sammen med at man føler seg fanget eller begrenset i sitt liv, og angsten er en reaksjon på en opplevelse av manglende utviklingsmuligheter.

 

I vårt samfunn hender det at man forstår alt som ikke er helt harmonisk og balanser som sykdom. Man har gjerne et normalitetsbegrep som måles opp mot et slags ideal menneske. Ideal menneske defineres i kraft av god arbeidsevne, gode familierelasjoner, godt sexliv, generelt optimistisk, vennlig og passe engasjert i omverdenen. Dersom man faller utenfor denne normen, hender det at et stivnet normalitetsbegrep gir oss en oppfattelse av at vi er dårlig fungerende og syke til sinns. På bakgrunn av dette ser man i psykisk helsevern en tendens til at folk tror at reaksjoner på livets motbør er det samme som psykiske lidelser. Det er det ikke. Overganger, forandringer, tap og nye roller er en del av livets utfordringer, og slike utfordringer forbindes gjerne med smerte og vanskeligheter. Det å få barn står for de fleste som en lykkelig affære, og for noen er det kanskje rosenrødt, men for mange er det også forbundet med enorme anstrengelser, mismot, depresjon, usikkerhet, frustrasjon og alt det man kan forbinde med en krisesituasjon. Å få barn er kanskje en av de hendelsene som skaper størst forandringer i livet. Ved overgangen til nye faser i livet økes tilbøyeligheten til angst og usikkerhet simpelthen fordi vår evne til å beherske den nye tilværelsen ennå ikke er på plass. Vi kunne leve livet vårt før vi fikk barn, men hvordan gjør man det med barn?

 

Det å få barn kan være et lykkeligste som skjer et menneske, men det kan også presse mennesker inn i situasjoner hvor deres følelse av frihet kompromitteres. Barn krever mye av sine foreldre, og barn som har en sykdom eller et handikap krever enda mer. Foreldrene blir nødt til å gi etter for mange av sine egne behov for å fylle rollen som forelder. Man kan også tenke seg en situasjon hvor en av foreldrene blir tvunget til å si opp sin jobb for å forsørge barnet, enten fordi barnet har ekstra behov, eller simpelthen fordi det ikke er noen barnehageplass tilgjengelig. Å endre sitt liv fra å være aktiv og arbeidende til å bli hjemmeværende, kan oppleves som uutholdelig for mange. I slike situasjoner kan det tenkes at ”livet” stiller så mange krav at hverdagen i verste fall oppleves så tyngende at spørsmålet om meningen med livet dukker opp. Når man er emosjonelt belastet og sliter i hverdagen, har de eksistensielle temaene en tendens til å dukke opp: Hvem er jeg? Hva gjør jeg? Hva skal jeg gjøre i fremtiden? Er jeg ubetydelig? Hva er meningen med mitt liv?

 

Noen undersøkelser viser at mennesker utvikler seg frem til de er 25 år, hvorpå den personlige veksten har en tendens til å stagnere. Deretter kommer det et slags vendepunkt eller en krise når man er 50, og herfra kan det gå to veier. Noen klarer å reorientere sitt liv og skape nye mål og nye livsprosjekter, mens andre opplever en tomhet og tvil som lammer videre utvikling. Tendensen til en stagnasjon i personlig utvikling mellom 25 år og 50 år, mener noen dreier seg om barn. I denne perioden er det vanlig at fokuset på egne behov og interesser settes til side for å oppdra barn, og dermed blir det lite energi til overs for selvrealisering (Wilber, 2000). Noen undersøkelser viser også at det å få barn ikke gjør folk lykkeligere, men snarere tvert imot (undersøkelse referert i Harris, 2010). Slike undersøkelser viser bare noen generelle tendenser, og sammenhengene som her nevnes er bare mulige fortolkninger av datamaterialet. Det betyr ikke at det å få barn ikke er uhyre meningsfullt og verdifullt, men det betyr at det å få barn også er forbundet med avkall på mange av de prosjektene som tidligere var forbundet med skapende, kreative og selvutviklende prosesser. Noen opplever et savn til friheten slik den var før man fikk barn, mens andre evner å gjøre foreldrerollen til det meningsbærende livsprosjektet, eller kombinere rollen som forelder med noen prioriterte interesser som er viktig for ens egen følelse av vitalitet og frihet.

 

Kanskje har man forestilt seg rollen som forelder på en rosenrød måte, og skuffelsen kan være stor når realiteten viser seg å være ganske mye tøffere. Samtidig kan det for mange være vanskelig å erkjenne at de føler seg presset, overbelastet og tidvis frustrert i rollen som forelder. Det kan føre til en rekke negative følelser man helst ikke vil være seg bekjent. Kanskje vil man heller ikke snakke med sin partner eller nære venner om sine konfliktfulle følelser, og da er man gjerne på vei i gal retning. Dersom man forsøker å holde sine reaksjonene tilbake, ikke snakke åpent med noen om dette, er det sannsynlig at den indre spenningen vil forsterkes. Ingen klarer å holde sitt emosjonelle ubehag helt for seg selv. Det vil på en eller annen måte komme til uttrykk, og hvis man ikke erkjenner at man har motstridende og vanskelige følelser, kan det hende at det psykiske ubehaget kommer til uttrykk som krangling med partneren, irritabilitet, humørsvigninger og en sterk følelse av håpløshet og kanskje meningsløshet.

 

Barn har en tendens til å spille på alle våre emosjonelle strenger. De utfordrer oss til det ytterste og vekker vår frustrasjon, bekymring og maktesløshet, men på den andre siden har de også en tendens til å vekke våre varmeste og mest kjærlige følelser på helt nye måter. Hvis man fornekter at det å få barn er forbundet med både positive og negative følelser, og dernest forsøker å holde de negative følelsene tilbake, kan det hende at vi til sist overmannes av de negative følelsene. Selvutvikling handler ikke om å få mer positive følelser, men det handler om å våge og føle mer. Barn trenger masse omsorg, empati og kjærlighet, og det er vi i stand til å gi dersom vi våger å kjenne på alle de følelsene vi opplever i perioden med småbarn i huset. Vi må snakke med partneren og venner om både det positive og det negative. Det er ikke uvanlig at det å få barn oppleves som en krise, men det betyr ikke at man er en dårlig forelder eller at man ikke strekker til. Dersom vi holde de negative aspektene tilbake eller for oss selv, vil de indre spenningene resultere i en følelse av at vi er fulle av galde, ondskap og udugelighet. Et barn er ikke tjent med foreldre som bærer på noe som etter hvert kan utvikle seg til en slags selvhat.

 

Barn begrenser foreldrenes frihet, og det kan føre til at foreldrene opplever angst og ubehag av mangel på utviklingsmuligheter. De fleste klarer seg gjennom dette ved å leve ”interimistisk”, det vil si at de oppfatter det som noe forbigående, og dermed skrur de ned for sine krav for å gjøre det beste ut av situasjonen. Dersom man i tillegg våger å erkjenne at det kan være slitsom og vanskelig med barn, snakke om dette sammen med sin partner, vil de negative følelsene få mindre tyngde. Det vil føre til større grad av emosjonell balanse og livsbevissthet. På den måten står man bedre rustet til å sette pris på tilværelsen som forelder, og alle de små og uforglemmelige øyeblikkene forbundet med barns utvikling.

 

Anbefalt litteratur

 

Denne artikkelen bygger på det som kalles dynamisk psykologi. Det betyr psykologiske teorier som legger vesentlig vekt på drivkreftene bak det vi gjør og foretar oss i livet. Hvorfor tenker, føler og handler vi slik vi gjør? Hvordan skapes vi som mennesker og hvordan påvirker tidligere erfaringer våre liv her og nå. Det handler om forholdet mellom det ubevisste og det bevisste, og alle de konfliktene som oppstår i individet og i relasjoner mellom mennesker. Hvordan oppleves forandringer og hvordan reagerer vi på livets motbør og store omveltninger. For dem som er interessert i forståelsen av mennesket innenfor en slik referanseramme, vil jeg anbefale Dynamisk psykiatri i teori og praksis (1999) av Johan Cullberg (professor i psykiatri). Denne boken gir en glimrende innføring i dynamisk psykologi, og boken er spekket med eksempler som gjør den spennende og lett tilgjengelig for de fleste.

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Harris, Sam (2010). The moral landscape – How science can determine human values. Free Press, New York.

Wilber, Ken (2000): Sex, Ecology, Spirituality: The Spirit of Evolution, (2. Ed.), Shambhala Publications, USA. (Anbefales!)

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

 

Copyright © 2013 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

Hvordan løse familieproblemer?

familieterapiMedlemmene i en familie havner ofte i bestemte roller og familien utvikler sine egne mønster. Noen rollefordelinger og samspillsmønster er konstruktive og hjelper familien til å fungere godt sammen, men det finnes også en rekke dysfunksjonelle familiekonstellasjoner som hemmer vekst og utvikling. I denne artikkelen skal vi først se litt på noen typiske familieproblemer, og deretter reflektere over hva man kan gjøre for å skape positive forandringer i en familie som har havnet i et ”galt spor”. Vi håper også at artikkelen kan anspore til en måte å tenke på i forhold til familiesystemet som kan virke forebyggende og utviklende for familier som egentlig ikke opplever noen store problemer i hverdagen.

 

Typiske familieproblemer

 

Noen familier snakker aldri om følelser, noe som fører til store psykiske spenninger innad i familiesystemet. Av og til utvikler et av familiemedlemmene symptomer som ofte kan forstås i relasjon til dårlig følelsesmessig kommunikasjon. Når man ikke er åpne og har mulighet til å sette språk på følelser i relasjon til sine nærmeste, vil ofte den følelsesmessige smerten komme til uttrykk på uheldige måter. Spiseforstyrrelse, selvskading, alkoholisme, angst, depresjon eller andre kroppslige plager kan ha sitt utspring i et lukket familiesystem hvor man ”feier følelser under teppe”.

 

I noen familier er det dårlig kommunikasjon mellom foreldrene, hvorpå mor eller far vender seg til barna for å snakke om sine problemer. I slike tilfeller får barna et voksenansvar som kan forstyrre barnets emosjonelle utvikling. Man ser også eksempler på at barn blir symptombærere for problemer som egentlig hører hjemme i familiesystemet som helhet (Se artikkelen Hva skal man si til barna?).

 

I noen familier utvikler det seg et scenario hvor barn får kraftige symptomer som selvskading, utagerende rusmisbruk, spisevegring, skolevegring og lignende, og når man undersøker samspillet i familien litt nøyere, kan det tyde på at barnet utvikler symptomer for å kanalisere foreldrenes oppmerksomhet mot seg selv. Det kan hende at barnet på et subtilt nivå merker en konflikt mellom foreldrene. Foreldrene forsøker kanskje å holde konflikten skjult for barnet, men likevel fornemmer barnet en utrygghet i familien. (Generelt sett kan man si at barn får med seg mye mer enn vi tror). For å skape kontroll på den diffuse uroen barnet merker mellom foreldrene, utvikler det altså symptomer for å avlede oppmerksomheten. Foreldrene blir engasjert i barnets problemer, hvorpå konflikten mellom foreldrene kommer i bakgrunn. Dett er ikke noe som foregår på et bevisst og kalkulert nivå fra barnets side, men er et eksempel på et samspillsmønster som kan spre seg i familien som følge av konflikter mellom foreldrene eller dårlig kommunikasjon innad i familiesystemet (Se artiklene Dysfunksjonelle familier del II og del III).

 

Andre familier har en nevrotisk struktur hvor man forsøker å holde sterke følelser på avstand ved å holde husstanden så pertentlig og ryddig som mulig. Overdreven renslighet og ryddighet er også et symptom som ofte assosieres med dårlig følelsesmessig kommunikasjon (se artikkelen Ytre tegn på familieproblemer del I).

 

I kategorien familie og samliv skriver vi mer om denne typen samspillsmønstre som kan snike seg inn på familiesystemet og ”angripe” medlemmene på en litt skjult måte.

 

Hvordan løser man familieproblemer?

 

Et viktig poeng ved ovennevnte eksempler er at mange familieproblemer handler om skjulte og ubevisste mønstre som lammer relasjonen mellom familiemedlemmene på en stilltiende måte. Familien har som regel vanskelig for å oppdage den uheldige dynamikken som utspiller seg, og derfor er det vanskelig å løse opp i denne typen problemer. En forutsetning for å skape en positiv endring i en familie, er at man klarer å identifisere problemet. Ved å identifisere og definere problemet, blir det synlig. Og når problemet er synlig, er det mulig å løse det.

 

Noe av det viktigste man kan gjøre i en familie hvor man opplever at man ”sklir fra hverandre” eller står i fare for å havne i uheldige mønstre, er å snakke så åpent som mulig med hverandre. Her gjelder det å stille med en ubetinget aksept for den andres opplevelser slik at dialogen blir åpen og ikke ansporer til en ny ”krig”. Dette er ikke lett, og som regel er det så mye følelser på spill at familien som system eller enkeltindividet raskt havner i en form for forsvarsposisjon som stenger for nødvendig åpenhet. Før man går inn i en slags felles analyse av sin egen husholdning, kan det være en fordel å ha litt kjennskap til familiepsykologi slik at man vet hva man ser etter. På den måten kan man kanskje ha et felles prosjekt hvor man tilegner seg litt kunnskap om ”systemteori” og familiepsykologi, hvorpå man sammen kan gjøre sin egen familie om til objekt for analyse. Igjen krever det åpenhet, men kunnskap kan hjelpe oss å beholde en observerende holdning slik at vi ikke fanges i nettopp de samme mønstrene vi er ute etter å forandre. Med en gang vi fanges av sterke følelser, kobles vi inn på våre automatiske reaksjonsmønstre som gjør oss ”blinde” for problemenes natur. Vi mister den distansen vi trenger for å se problemet klart, og dermed har de ødeleggende samspillsmønstrene igjen kneblet familien.

 

Poenget er å være åpne og på lag slik at man sammen kan sitte ”utenfor” å se seg selv og sin familie i et større perspektiv. Ettersom vi tror at kunnskap om psykologi og familiedynamikker kan være til god hjelp i en slik prosess, har vi laget en ”selvhjelps-test for familier”. Kanskje kan den være nyttig i familier hvor man opplever problemer eller ser at man er i ferd med å vokse fra hverandre, men har et felles prosjekt om å vokse seg sterkere sammen.

 

Videoen under kan kanskje også være til hjelp i en slik sammenheng. I videoen snakker psykologspesialist Sondre Risholm Liverød om de 12 vanligste familiekonstellasjoner som kan føre til alvorlige problemer for én eller flere av familiemedlemmene.

 

Den største utfordringen

 

La oss si at et familiemedlem ser sitt eget ansvar i forhold til et problem, og deretter endrer seg for å skape en positiv forandring. Dessverre er det lettere sagt enn gjort. Hvis et medlem av en familie plutselig forandrer seg, vil det påvirke hele familiesystemet. Forandringen vil ofte føre til at familien opplever en forstyrrelse av den etablerte balansen (som egentlig er en ubalanse) og derfor har en sterk motstand mot det som dypest sett er en positiv endring. Familieterapeuter har gjennom erfaring lært seg at forandring ikke fryder. Eksempelvis kan en alkoholiker slutte å drikke og på den måten ”destabilisere” familien så ettertrykkelig at et annet familiemedlem utvikler en depresjon eller får psykosomatiske vanskeligheter. Det er også mange eksempler på at en tørrlagt alkoholiker fører til at et annet familiemedlem begynner å drikke, som om familien trenger en alkoholiker for å fungere. Ofte er det slik at eksempelvis alkoholikeren på sett og vis bærer underliggende familieproblemer på sine skuldre. Alkoholismen har gitt problemet et ansikt, men ofte har man kanalisert dypereliggende problemer inn det problemet som er åpenbart – alkoholmisbruket.

 

Poenget er altså at selv positiv forandring i et familiesystem kommer til å føles ubehagelig i en overgangsperiode. Dette må man være klar over i alle endringsprosesser. I terapi sier man ofte at man blir verre før man blir bedre, og det gjelder sannsynligvis også i forhold til familier. Det som oppleves ”verre” er selve forandringen. Forandring krever omstilling, og omstilling krever en hard innsats for å skape ny balanse på et nytt nivå.     

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Styrk din sosiale intelligens

sosial intelligensHvordan utvikles sosial og emosjonell intelligens?

Både sosial og emosjonell intelligens har sine røtter i våre relasjoner. Spesielt viktig er våre tidligste relasjoner og forholdet til foreldre og omsorgspersoner. Hvordan du forstår deg selv i forhold til følgende utsagn, er ofte avgjørende med hensyn til emosjonell og sosial intelligens.

 

Hvilke av disse kategoriene passer best på deg som ung?

 

  1. Uansett hva jeg gjør, vet jeg at foreldrene mine elsker meg.
  2. Jeg klarer ikke å tilfredsstille foreldrene mine uansett hva jeg gjør.
  3. Foreldrene mine legger nesten ikke merke til meg.

 

Svarene på slike spørsmål forteller selvfølgelig noe sentralt om vår barndom, men det viser seg også at svarene predikerer en hel del sentrale ting om hvordan vi håndterer våre nærmeste relasjoner i voksen alder. Evnen til å være raus, medfølende, åpen og imøtekommende på en genuin måte, er viktig på nesten alle områder av livet. Mange vil mene at emosjonell intelligens er langt viktigere enn kunnskap og intellektuell kapasitet (IQ) for å lykkes i livet. Mange av oss har opplevd å møte personer som utstråler en særegen form for vennlighet. De synes å ha minimale behov for å hevde seg selv, men er likevel tydelige og har en fast karakter. De har gjerne noen helt spesielle kvaliteter i det mellommenneskelige som gjør at andre blir rolige og trygge i deres nærvær. Hvis deres oppmerksomme og medfølende nærvær er ekte, er det sannsynlig at disse menneskene har en høy emosjonell intelligens.

 

I denne artikkelen skal vi se på hvordan emosjonell og sosial intelligens utvikles gjennom hele livet, hvordan barndommens opplevelser påvirker emosjonell intelligens og hvordan vi i voksen alder kan styrke både vår sosiale og emosjonelle intelligens. Videoen under tar for seg det samme tema. Her snakker jeg om emosjonell intelligens, sosial intelligens, oppvekst, relasjoner, empati og menneskets muligheter for å utvikle seg hele livet, spesielt med henblikk på det som dr. Daniel Siegel kaller ”mindsight”.

 

 

Opplevelser fra barndommen kan påvirke oss hele livet

 

Barndommen er med på å forme mønster i hjernen som senere blir toneangivende for hvordan vi relaterer oss til andre mennesker. Foreldre som møter barn med empati vil tone seg inn på barnets følelser og behov, noe som inkorporerer en slags grunnleggende trygghet i barnet. Gjennom andre lærer barnet seg selv å kjenne, og derfor er medfølende og empatiske omsorgspersoner helt avgjørende for barns psykiske utvikling, og likeledes helt avgjørende for barnets evne til å føle med andre senere i livet. Men når foreldre stadig oppfører seg avisende, kritisk eller irettesettende ovenfor barn, kan de gjøre det vanskelig for barnet å skape kontakt til egne følelser og dernest kontakt til andre mennesker.

 

Dømmesyke eller empatiske omsorgspersoner? Det er avgjørende

 

Hvis et barn blir sint og kaster middagstallerkenen i gulvet, vil den kritiske forelderen gjerne fokusere på å stoppe atferden istedenfor å anerkjenne følelsen som forårsaket at barnet kastet tallerkenen i gulvet. Et slikt fokus gjør at følelsen bak atferden ikke blir kjent. Følelsen blir ikke sett.

 

Dersom foreldre mer eller mindre konsekvent unngår å anerkjenne og snakke om sammenhengen mellom følelser (den indre verden) og atferd (den ytre verden), vil ikke barnet få noen innsikt i sine egne tanker og følelser, noe som sekundært fører til at barnet ikke utvikler evnen til oppmerksomhet på andres følelsesmessige tilstander (empati). Evnen til å se innover og ha et observerende fokus på tanker og følelser som dukker opp i bevisstheten, kaller Siegel for mindsight, og han hevder at mindsight er selve grunnlaget for selvbevissthet og empati. Mindsight er med andre ord en evne de aller fleste bør tilstrebe å utvikle, og det er en evne vi kanskje aldri kan få nok av. Trolig er det slik at De usedvanlig gode menneskene har et velutviklet ”mindsight”. 

 

Daniel Siegel har forsket på tilknytningsmønstre og hjernen i mange år. Hans studier underbygger at empatiske omsorgspersoner er avgjørende for å utvikle et sundt følelsesliv og evnen til empati med andre. Samtidig viser han oss, med eksempler fra forskning og klinisk praksis, at vi også i voksen alder kan overkomme negative livsmønster som skriver seg fra en vanskelig barndom. Hjernen er plastisk og kan forandre seg, noe som betyr at vi ved å endre fokus kan endre vår egen hjerne, og likeledes endre våre reaksjonsmønstre.

 

Med egen innsats kan vi alltid utvikle oss i positive retninger

 

Barndomsopplevelser spiller altså en stor rolle i forhold til den enkeltes utgangspunkt for sosial og emosjonell intelligens. Likevel har vi gjennom hele livet muligheten til å utvikle oss. Siegel påpeker at de faktiske opplevelsene fra barndommen er mindre viktige, mens det som virkelig betyr noe, er hvordan vi i voksen alder forstår våre tidligere opplevelser. Poenget er at man kan lære seg å se sin fortid på en måte som ikke binder oss til destruktive mønster, men hjelper oss å overvinne dem. Som foreldre vil vår evne til mindsight være helt avgjørende for hele familiens mentale hygiene, og spesielt viktig for barnas psykiske utvikling. Men løpet er ikke kjørt fordi om man selv har hatt en problematisk oppvekst. Som voksne kan vi hele tiden tilegne oss mer forståelse og innsikt i barndommens opplevelser, vi kan lære oss å se innover, oppdage eller «avsløre» livsmønstre som hemmer oss og dermed unngå å gjenta feilene fra vår egen fortid ovenfor egne barn.

 

Vi vet at psykiske lidelser ofte går i en slags ”sosial arv”, men hver og en av oss kan være med til å stoppe en negativ videreføring av uheldige reaksjonsmønstre. Med andre ord kan vi hele tiden styrke vår evne til mindsight. Slike bestrebelser vil også bidra til å øke både emosjonell og sosial intelligens.    

 

Vanskelige opplevelser fra fortiden kan altså forkludre våre relasjoner til andre mennesker. Kanskje kommer man fra et hjem som aldri snakket om følelser, hvorpå man har utviklet lite kontakt til sin indre verden (Se artikkelen Familien som ikke snakker følelser). Man kan komme til å virke distansert og kald i møte med andre, noe som forhindrer gode relasjoner. Man kan ha opplevd mye kritikk og straff, noe som gjør at man har utviklet en grunnleggende mistillit i møte med verden. Mistillit er noe andre mennesker oppfatter umiddelbart (gjerne på et ubevisst plan), og det er nok et livsmønster som forhindrer nære og vitaliserende relasjoner til andre mennesker.

 

Hvordan frigjøre seg fra fortid og utvikle ”mindsight”

 

Vi har alle noen negative mønster som utspiller seg i livene våre, og vi har følelser vi ikke alltid håndterer like bra. Både psykoterapi, selvransakelse, introspeksjon (se innover ) og forskjellige former for meditasjon og oppmerksomhetstreninger oppøver vår evne til å ”se oss selv utenfra”. Slike disipliner trener opp mentale muskler som gjør at vi ikke fanges av automatiske mønster, tanker og følelser, men isteden klarer å ha ”et observerende øye” på det som foregår i «bevissthetens teater». Vi blir friere fordi vi ikke dikteres av vårt indre liv, men klarer å beholde refleksjon også i følelsesmessig pressede situasjoner. De vi gjerne karakteriserer som gode medmenesker kan dette – De har mindsight.

 

Istedenfor å være fanget av vår fortid, våre impulser og destruktive følelser, som i høy grad styrer våre liv fra ubevissthetens dyp, trener vi opp vår bevisste oppmerksomhet og overtar kontrollen. Sigmund Freud snakket om å gjøre det ubevisste bevisst, og det er på sett og vis noe av kjernen i selvutvikling og personlig vekst. På denne måten utvikler vi mindsight som gjør oss oppmerksomme på vårt eget indre liv, og sekundært gjør oss mer sensitive for andres følelsesmessige tilstander (empati).

 

I utgangspunktet er det slik at våre tidligste relasjoner former vår hjerne og etablerer våre mellommenneskelige mønster. Det viser seg imidlertid også at vi kan «omprogrammere» oss selv på en positiv måte i våre voksne relasjoner. I psykoterapi er det slik at mye av forandringen nettopp foregår i relasjonen mellom terapeuten og pasienten. Men det er ikke bare den terapeutiske relasjonen som virker helbredende. Selv om man ikke har hatt noen trygg base i oppveksten, men i voksen alder gifter seg med en person som har hatt en trygg plattform og derfor er trygg på seg selv, viser forskning at den usikre personen gradvis vil bli tryggere i relasjonen til sin ektefelle.

 

Konklusjon

 

Konklusjonen er at vår fortid og oppvekstvilkår påvirker oss og våre relasjoner, men uansett hva som har skjedd med oss i barndommen, slutter vi ikke å utvikle oss. Poenget er å gjenvinne kontroll på denne utviklingen slik at vi ikke gjentar fortidens skader i nye relasjoner. Å utvikle sosial og emosjonell intelligens er omtrent det samme som å øke sin selvaksept og selvinnsikt slik at man blir tryggere på seg selv. Vår indre trygghet og følelsesmessige sensitivitet blir deretter utgangspunktet for empati og medfølelse med andre. Det er selve roten til sosial og mellommenneskelig intelligens. Kjennetegnet på gode mennesker er i siste ende deres genuine raushet og medfølelse for andre.

 

Veien til et friere og rausere liv er altså gjennom en slags selvransakende og selvobserverende prosess (eksempelvis ved hjelp psykoterapi eller meditasjon som de mest kjente og anerkjente praksisene). I artiklene Hvordan oppdage sine skyggesider? og Psykoterapi med seg selv skriver vi mer om hvordan man kan øke ”selvinnsikt” og bedrive en form for ”psykoanalyse” på seg selv. Når det gjelder meditasjon har vi laget en egen side hvor vi forsøker å oppsummere en del av de sentrale poengene med hensyn til en slik selvutviklingspraksis. Siden heter Lær deg mindfulness.

 

Kurs i selvutvikling

WebPsykologen holder kurs i selvutvikling hvor mye av fokus ligger på ulike aspekter av det vi her kaller mindsight. Er du interessert i psykologi og mindfulness som selvutvikling, er du hjertelig velkommen til å delta på ett av våre dagskurs.

 

Anbefalt litteratur

 

ParentingFromInsideBåde som pappa og psykolog har jeg fått veldig mye ut av å lese bøkene til Daniel Siegel. I denne sammenheng vil jeg anbefale boken som snakker direkte til foreldre. I Parenting from the innside out viser Siegel oss hvordan våre egne barndomsopplevelser former oss som foreldre. Han forklarer på mesterlig vis hvordan mellommenneskelige relasjoner direkte påvirker utviklingen av hjernen, samtidig som han gir foreldre en trinnvis tilnærming til å utvikle en dypere forståelse for sitt eget indre liv og livshistorie. Dette blir bakteppe for hvordan man utvikler mindsight, og hovedmålet med boken er å ruste foreldre på en måte som gir barna medfølende omsorgspersoner og så optimale oppvekstvilkår som mulig.   

 

Kilder

 

Goleman, Daniel. (2002). Emosjonel intelligens. Oslo: Gyldendal.

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark. 

Goleman, Daniel (2008). The power of mindsight, i sharpbrains.com. Hentet 11.01.2013 fra: http://www.sharpbrains.com/blog/2008/03/03/the-power-of-mindsight-by-daniel-goleman/

 

Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Hva skal man si til barna?

barn og skilsmisseDersom mor og far ikke klarer å snakke sammen, støtte hverandre og samarbeide, vil familiesystemet komme til å lide. Dersom foreldrene vender seg til barnet som ”samtalepartner”, risikerer man at barnet blir et partnersubstitutt. Noen skryter av et veldig åpent forhold til sine barn: ”Vi kan snakke om alt”, er en setning man av og til hører fra foreldre. Åpenhet og fortrolighet og empatisk innlevelse i sine barn er selvfølgelig bra, men forhold til barn skal ikke være en likestilt relasjon. Hvis mor eller far bruker barnet som støtte og bearbeidelse av egne emosjonelle konflikter, får barnet for mye ansvar. Voksne mennesker må ha andre voksne mennesker som kanal for regulering av egne følelser og bekymringer. Hvis barnet blir foreldrenes ”emosjonelle krykke” eller ”livspartner på godt og ondt”, risikerer man en skjev balanse, og det er barnet som kommer til å lide på sikt.

 

I denne videosnutten snakker WebPsykologen om ”barn som partnersubstitutt”

 

 

 

Barn trenger en trygg base. Barnet må føle sikkerhet på hjemmebane for å ha overskudd til å møte verden, bli kjent med seg selv og utvikle egne preferanser, egenskaper og selvstendighet. Ettersom barn er veldig oppmerksomme og som regel alltid får med seg det som skjer i familien, selv om det ikke er uttalt eller snakket om direkte, er det viktig med åpenhet og god kommunikasjon. Hvis barnet holdes utenfor konflikter og problemer, vil det ofte lage sine egne fortolkninger av problemene, og her kan fantasien til barnet bli dets verste fiende. Barn kan være svært selvhenførende, noe som betyr at de ofte kan forstå seg selv som opphavet til familieproblemene. Skam, skyld og diffuse mistanker om å være til bry, kan etablere seg i barnet som en psykisk ”svulst”. Lav selvtillit, negative tanker og usikkerhet kan bli en omfattende del av barnets indre liv. Dermed er det viktig at man ikke holder barna helt i skyggen av det som foregår av vanskeligheter i livet og familien. De må føle seg delaktige, inkludert og forsikres om at de ikke er årsak til problemene. Det betyr likevel ikke at man skal si alt til barna. Barn trenger innsyn via en åpen og fortrolig dialog med sine foreldre, men foreldrene må passe på at en slik åpenhet ikke overfører en følelsesmessig byrde på barna. Dette representerer på mange måter en hårfin balansegang. Hvordan skal barn inkluderes slik at de ikke havner i destruktive fantasier som plasserer dem selv ved ”roten til alt ondt”? Barn må inkluderes på en måte som gir dem nødvendig trygghet og styrker deres relasjon til foreldrene. Det betyr at barnet ikke må belemres med foreldrenes uavklarte dilemmaer og emosjonelle konflikter, men heller ikke holdes utenfor vanskeligheter som angår familieforholdene. 

 

Kunsten er å inkludere barn på en måte som gir dem trygghet og oversikt uten at den emosjonelle byrden blir lagt på barnets skuldre. Det betinger at foreldrene har sine egne arenaer for bearbeidende samtaler med andre voksne. Det er viktig at foreldre evner å bære sine egne følelser før de involverer barna. Vi må tåle, forstå og uttrykke våre følelser i trygge relasjoner for å komme i en mental balanse som gir nødvendig overskudd til å møte barn på en solid og tilstedeværende måte. Det betyr at de voksne tar ansvar for egne følelser og skaper nok rom i seg selv til at en empatisk innlevelse i barnas behov kommer i første rekke. I en slik situasjon kan man være åpne og fortelle barna om mye av det som rører seg, men hele tiden med en grunnleggende trygghet som viser barna at de ikke trenger å påta seg ”voksenansvaret” for å besørge en vanskelig familiesituasjon.

 

Akkurat hva man skal si til barn i forhold til familiekonflikter, er alltid vanskelig. Generelt sett er det slik at barn forstår og får med seg mer enn vi tror, og dermed er det lurt å involvere de for å unngå at de vikler seg inn i destruktive fantasier. Men hvis foreldrene selv lider en stor følelsesmessig overlast og befinner seg i en mental underskuddsposisjon, er det fare for at følelsesmessige belastninger overføres på barna. Først og fremst er det måten og kvaliteten på samtalen man har med barn som er avgjørende. Innholdet i en samtale med barna kan være det samme, men ha helt forskjellig effekt avhengig av foreldrenes evne til å ta ansvar for de vanskelige følelsene. Når foreldre er emosjonelt ustabile og mangler en voksen sparringspartner for å regulere og plassere egne følelser, er det fare for at barna blir støttespillere i foreldrenes psykiske drama. Dette skjer ikke nødvendigvis på en åpenlys måte. Foreldrene kan ha de beste hensikter og tenke at de involverer barna på en god måte, men likevel foregår det en subtil og nærmest ”usynlig” overføring av emosjonelt ansvar på barnet dersom foreldrene selv er følelsesmessig overbelastede.

 

Problemet oppstår når barnet av en eller annen grunn har blitt en følelsesmessig viktigere person enn ektefellen. Det kan komme til uttrykk ved at en eller begge foreldrene åpenlyst favoriserer barnet. Det kan også komme til uttrykk gjennom subtile utspill som binder og forfører barnet og som siden gir anledning til motspill og misunnelse hos øvrige familiemedlemmer.

 

Ved skilsmisser er det ikke uvanlig at en av foreldrene «kjøper» barnas gunst, enten ved hjelp av forførende samtaler eller materielle goder. I slike situasjoner kan det hende at barna brukes i en stillekrigføring mellom foreldrene i etterkant av samlivsbrudd. Her havner barnet midt i den emosjonelle konflikten. På sett og vis kan man si at foreldrenes uvennskap kommer til å utspille seg som en kald krig i det virkelige liv, og som en følelsesmessig kamp i barnet. Lojalitetskonflikter, dårlig samvittighet, forvirring, skyldfølelse, sinne, hat og kjærlighet river og sliter i barnets indre verden når det befinner seg midt i konflikten mellom mor og far. Når barn brukes som et våpen ved ekteskapsbrudd, blir de nesten alltid bærere av konfliktfulle følelser.

 

Det er vanskelig å gi en helt tydelig forklaring på dette fenomenet hvor barn får for stort følelsesmessig ansvar. Spesielt vanskelig er det når foreldrene legitimerer det som egentlig foregår ved å innbille seg at den nærhet og fortrolighet de har med sine barn er en utelukkende god ting.

 

Konklusjonen er at barn bør inkluderes i en del av det som rører seg av utfordringer i familien, men det er foreldrenes absolutte ansvar å bearbeide egne konflikter i relasjon til andre voksen slik at barna ikke lider denne last. Barn som blir ”partnersubstitutt” får raskt for mye ansvar og de blir utrygge i møte med foreldrenes behov for følelsesmessig ivaretakelse. Denne utryggheten er noe barnet kan dra med seg videre i livet og da kan det gå ut over selvfølelse og evnen til selvstendig livsførsel. Ofte er angst og lav selvtillit typiske symptomer.

 

Når foreldre sier at de er ”bestevenner” med barna, eller at de har et helt pent forhold til sine barn, kan det være en god ting, men det kan også være en svært uheldig familiekonstellasjon.

 

Relatert artikkel

 

Du finner flere artikler om dette tema i kategorien familie og samliv.

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød

Familien som ikke snakker følelser

familiepsykologi lukkede familierI vår familie snakker vi ikke om følelser”. Det er en setning jeg har hørt mange ganger i mitt arbeid som terapeut. Familier med lite toleranse for følelser, familier med lite språk på følelsesmessige problemer og familier som setter opp en usynlig mur (eller en flott fasade) mellom seg og omverden, vil ofte oppleve at det enkelte familiemedlem utvikler symptomer som følge av uforløste psykiske spenninger.

 

Tradisjonelt sett har familien hatt mange oppgaver. Før i tiden var familien ofte en selvstendig produksjonsenhet hvor fordeling av oppgaver mellom medlemmene var sentralt. Familien skulle i tillegg oppdra barna, sørge for de eldre og bistå den enkelte ved sykdom og lignende. I dag har samfunnet tatt over mange av familiens oppgaver, noe som betyr at familiesystemet i alle fall er fritatt for mye av den materielle belastningen. Det som deretter peker seg ut som familiens viktigste oppgave, er å sørge for emosjonell intimitet, åpenhet og sosialisering av barna. Fra et psykologisk perspektiv er dette av særlig interesse, og spesielt viktig er det hvordan en familie forvalter følelser og hvordan de kommuniserer emosjonelle konflikter eller mellommenneskelig gnisninger.

 

I denne videoen snakker psykologspesialist Sondre Risholm Liverød om familiepsykologi med fokus på følelser. Her er det først snakk om hvor viktig der er å ha en arena hvor det er rom til å uttrykke emosjonelle problemer. Deretter drøftes familier som har satt opp en usynlig mur mellom seg selv og omverden. Det er her snakk om et lukket familiesystem hvor alle problemer holdes skjult bak husets fire vegger. Det foreligger gjerne en stilltiende avtale om at ingen røper familiens ”hemmeligheter”, og ingen snakker med utenforstående om sine problemer eller vanskeligheter. Familien setter opp en fasade og begraver sine vanskeligheter bak nymalte vegger. Av og til kan det også være slik at familien heller ikke har noe åpen kommunikasjon seg i mellom. Emosjon betyr bevegelse, og bevegelse kan føre til slitasje, og av den grunn opplever mange at bevegelse (følelser) i vårt indre liv er slitsomt. Og når en familie ikke makter eller evner å gi rom til følelsesmessig bevegelse seg imellom, må enkeltindividet bære emosjonelle konflikter på egne skuldre. I lukkede familiesystemer og familier med dårlig følelsesmessig kommunikasjon, vil man ofte se at enkeltindividet belemres med psykiske spenninger som gradvis kulminerer i symptomer i retning av angst eller depresjon. Noen vil også oppleve av det som i utgangspunktet dreier seg om følelsesmessige konflikter og mangler, manifesterer seg som kroppslig smerte. Dermed går man til legen med et fysisk problem, noe som oppfattes som sosialt akseptabelt, og fasaden kan bestå.

 

 

Videoforedrag – Familier som ikke snakker om følelser

 

 

 

Livsviktig å uttrykke følelser på en god måte

 

Muligheten og evnen til å uttrykke følelser, impulser og behov er sentralt for psykisk helse. Det kan virke som om manglende følelsesmessig kommunikasjon i en familie levner medlemmene i en slags isolert posisjon hvor følelsesmessige spenninger bygger seg opp i individet. Dersom det ikke finnes en god kanal hvor følelser kan uttrykkes, reguleres og forvaltes gjennom en fortrolig dialog, risikerer man at individet blir så full av psykiske spenninger at det kulminerer i symptomer. Følelser som ikke finner et uttrykk gjennom språket, finner som regel andre vier til overflaten. Noen opplever kroppslige plager, noe sliter med magesmerter, noe unngår følelsesmessig trykk ved å drikke alkohol, mens andre unnviker følelsesmessig ubehag ved å jobbe døgnet rundt. Depresjon og angst er også vanlige symptomer hos mennesker som lever i et lukket familiesystem hvor det gjerne foreligger en slags kollektiv frykt for sterke følelser.

  

Vi skriver mer inngående om denne problematikken i artiklene

 

Dersom vi opplever at familiens problemer eller våre personlige problemer handler mye om et forknytt følelsesliv, kan det hende at vår artikkel om følelsespsykologi og veien ut av et hemmet følelsesliv kan være nyttig å lese. Artikkelen heter Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi.

 

Ellers finner du flere artikler om familiepsykologi i kategorien Familie og samliv.

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no